Razumovsky Akademiet i London med sine masterklasser for morgendagens stjerner har fått mye oppmerksomhet under den siste festpilluken i Bergen. På godt og vondt. Det ble tydelig demonstrert med to av kveldskonsertene med Razumovsky Ensemblet + gjestemusiker(e) i Håkonshallen torsdag og fredag. For mens det romantiske og ekspressive repertoaret med Sjostakovitsj' klaverkvintett (torsdag) og Schumanns klavertrio i d-moll (fredag) ble spilt tett og sugende, som denne musikken krever, fikk vi 2 x Mozart uten tilstrekkelig briljans, verken i det tekniske eller det stilmessige.
"Problembarnet" Mozart
Én ting er at begge Mozart-framførelsene var skjemmet av endel urenheter og vaklende presisjon. Man kan imidlertid leve med litt teknisk ruskomsnusk hvis selve musiseringen preges av overskudd og rett stilforståelse. Det er her skoen trykker, etter min mening. For flotte musikere som Kraggerud, Tomter og Kogan er rett og slett som elefanter i Mozarts glassmagasin. De spiller ham med altfor stor patos, for mye "viktig dialog" mellom stemmene, for tungt og såkalt meningsbærende. De spiller Mozarts fragile kammerstykker i et aspirerende ekspressivt Sjostakovitsj-leie. Det tåler ikke denne musikken, etter min mening.
Ikke sofistikert nok
Dette er ingen nedgradering av Mozarts underholdningsstykker; verken det ganske bredt anlagte divertimentoet eller den lett-lette duoen for fiolin og bratsj. Tvert i mot; dette er ekstremt krevende musikk, fordi den er så enkel, lett og virtuos. Men den må spilles nettopp slik; enkelt, lett, ekstremt presist. Vi er i det elegante, supersofistikerte universet til adelen i Wien eller den strenge erkebiskopen i Salzburg, for den saks skyld. I denne verden er det biskop og greve som forvalter sannheten, ikke musikken . Vi er ikke kommet til Schumann (ev .sen Beethoven) ennå. Musikken rundt i 1700-talls-palassene hadde en dominerende plass kun i kraft av sin tekniske briljans og eksistensielle underlegenhet. Den krever et slags maskinelt, elegant spillesett hvor tonene framstår som det triple perlekjede rundt keiserinnens hals. Det er derfor synd hvis disse musikerne formidler sin forståelse av wienerklassisismen videre til Razumovsky-studentene. Det er bortkastet tid.
Guttas verden
Leif Ove Andsnes
Foto: presseSchumann og Sjostakovitsj, derimot, er disse guttas verden. Her går det om livsangst og dødsforakt i hvert buestrøk og hver akkord. Her blir vi sugd inn i alle slags eksistensielle følelser; lidenskap, sorg, sjalusi og syk humor. Razumovsky-kveldene i Håkonshallen fikk sånn sett en lykkelig avslutning med Henning Kraggeruds, Oleg Kogans og Leif Ove Andsnes' uvanlig mørke og lidenskapelige tolkning av Schumanns d-moll-trio fra 1847. Dette uttrykket trodde jeg på, også i dag, over 150 år etter.
Razumovsky Ensemblet består av Akademiets lærere; toppmusikere blant annet fra Norge.
Torsdag:
Henning Kraggerud Fiolin
Alexander Sitkovetsky Fiolin
Lars Anders Tomter Bratsj
Oleg Kogan Cello
Christian Ihle Hadland Piano (gjest)
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Divertimento i Ess dur KV 563
Dmitri Sjostakovitsj (1906 - 1975)
Pianokvintett op. 57
Fredag:
Henning Kraggerud Fiolin
Lars Anders Tomter Bratsj
Oleg Kogan Cello
Leif Ove Andsnes Piano (gjest)
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Duo i G dur KV 423
Ernst von Dohnanyi (1877-1960)
Serenade for String trio i C dur op. 10
Robert Schumann (1810-1956)
Piano Trio nr 1 i d-moll op. 63
