NRK Meny
Normal

I klasse for seg

Matthias Goerne maktet å gjøre den klassiske romanse til risikosport med sitt ekstreme podienærvær.

Matthias Goerne
Foto: Presse

Festpill-programmet nådde uten tvil et klassisk høydepunkt med Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes' liederaften i Grieghallen lørdag. Programmet var et møte mellom romantikkens fremste dødsskildrer, Franz Schubert, og Brecht-komponisten Hanns Eisler som med sine modernistiske eksilsanger, viste at han kunne komponere annet enn politiske propagandamarsjer. Programmet funka svært bra fordi Eisler kan sees på som en naturlig etterfølger av Schubert himself. Smerte, melankoli men også håp ligger i Eisler-sangene. Schuberts dødstristesse blir dermed både bekreftet og på en måte overvunnet.

Likevel, grunnen til at dette ble en forestilling i klasse for seg, var formidlingen.

Døden fanger

Jeg var fanget, totalt og hjelpeløst, fra klaverets første hvileløse Schubert-figur - det evig hoppende hjertet - og sangerens himmelvendte dødslengsel. Matthias Goerne hadde en helt egen podiepresens. Fra det øyeblikk han åpnet munnen var det som han forvandlet seg fra å være en alminnelig kjekk kar i svart dress, til å være en slags skikkelse fra "outer space". Det kan høres overspent ut, men Goerne er altså en av de virkelig sjeldne romansesangerne som med et trylleslag klarer å glemme tid, sted og publikum og gå helt INN i sangen. Det er ikke snakk om noe så banalt som en utadrettet formidling av tekst og vakker musikk. Nei, det handler om en total overgivelse til det sangene handler om: "Jeg kommer fra fjellene...alltid på vandring, lite glad, jeg spør, sukkende - hvorhen?"(Der Wandrerer/Schubert) og "Døden: den rører seg kald og myk i mine armer, Du roper...!" (Der Jüngling und der Tod",/Schubert), og "Byen Hollywood har lært meg at paradis og helvete kan være ett og samme sted" (Fünf Elegien/Eisler).

Sangeren som medium

Jeg leste i Festpillprogrammet at dikteren Jon Fosse føler seg som et medium for sine stykker. At ordene bare kommer inn i kroppen hans fra et annet sted og så skriver han dem ned. Slik framsto også Matthias Goerne. Sangene liksom bare kom fra et helt annet sted og materialiserte seg gjennom hans rytmisk duvende kropp og den overjordisk nydelige stemmen(høydetoner fra paradiset, du vil ikke tro det). Leif Ove Andsnes ga ham det perfekte komp - floskelen om en "høyere enhet" er vanskelig å unngå.

Risikosport uten Vildanden

Men dette var først og fremst Goernes kveld. Han ga seg totalt over til sangen. Han led med Schubert, han lengtet bort med Eisler. Angsten rev, gråten var ikke langt borte. Og han svettet som en gris. Det kunne blitt pinlig. Det kunne blitt for nært, for privat, for unaturlig. Men det ble det ikke. Slik sett fikk festspillsjef Per Boye Hansen også risikosport innenfor det klassiske musikksegmentet. Det er ikke bare dekonstruerte vildender og ekskrementer på scenen som er farlig. Vi snakker om den totale følelsesmessige utlevering. Intimitet. Det farligste av alt mellom mennesker.