Åpnere og mørkere Andsnes

Med denne utgivelsen fullfører Leif Ove Andsnes sin CD-syklus med Sergej Rakhmaninovs fire store klaverkonserter, i samarbeid med dirigenten Antonio Pappano. Dette er svær og krevende musikk. Nr. 3 er en av tidenes vanskeligste og mest berømte romantiske klaverkonserter. Andsnes sier selv på coveret at dette er den konsert-innspillingen han er mest stolt over. Det har han all grunn til å være.

Spennende mellomstemmer

Jeg har alltid likt den fysiske, fremoverrettede energien i Andsnes' spillestil. Men noen ganger har frasene blitt så målrettede at interessante sidespor blir liggende uutforsket. Sammenlignet med Andsnes' forrige innspilling av Rakhmaninoffs 3. (Oslofilharmonien/Berglund -1997), har denne innspillingen blitt langt mer åpen og spennende. Les også: Andsnes på forsiden av Gramophone

Stilistisk genistrek

Det myldrer av liv i alle mellomstemmene, og lange partier i 1. og 2.sats låter som kammermusikk. Som katter med alle værhårene ute snuser Pappano og Andsnes frem alle bevegelser som måtte finnes under den store, filmmusikk-aktige melodien. Andre orkestre danner ofte en tung og massiv bakgrunn. Pappano og London Symphony Orchestra puster istedet sammen med solisten. Sammen skaper de en organisk, pulserende vev. Slik endrer konserten karaktér fra å være en svulmende, romantisk mastodont til å bli en spennende jugend-aktig genistrek.

Mørk og sensuelt

Selvfølgelig fremheves den vakre melodien. Her er også de mektige gestene og de store sveipene, samt Andsnes' akutte temperament. Teknikken er (som vanlig) ekstremt god. Men det er tydelig at Andsnes og Pappano vil noe mere med detaljrikdommen, som gir denne raffinerte, organisk levende fornemmelsen. Jeg tror de har tatt tidsbildet og moten anno 1909 på alvor. Det hviler noe sensuelt og mørkt over måten de lar melodiene slynge seg inn i hverandre, som gyldne ranker i stadig nye forgreininger.

Suksess-samarbeid

Innspillingen tåler sammenligning med de aller største. Både Martha Argerich og Vladimir Horowitz har suveren teknikk og akutt sensibilitet i sine legendariske innspillinger av Rach 3. Men Andsnes har større retning på det som skjer i mellomstemmene enn Argerich. Og ingen av dem kan fremvise et så unikt, kammermusikalsk samarbeid mellom solist og dirigent.

Klaverkonsert nr. 4 tjener på den samme, åpne innfallsvinkelen. Ikke like helhetlig som komposisjon, så de løse endene får stå frem som spennende muligheter Andsnes ikke er redd for å utforske. Lyden er stor, klar og luftig, og det tjener de store klangbildene på. Samtidig er den nærværende nok til at du kan høre både pust og stønn som viser hvilket fysisk krevende prosjekt det er å spille disse konsertene. Skal du eie en innspilling av disse berømte konsertene, så bør du kjøpe denne.

Ragnhild Veire, hovedanmelder klassisk musikk NRK