A real lovestory

Jeg håpet på å treffe en kvinne. Hun jeg traff var som Mary i "Alle elsker Mary".

"Hun var som Mary i Alle elsker Mary." Her ved skuespiller Cameron Diaz.
Foto: MARIO ANZUONI / REUTERS

Avsender for dette postkortet er Atle.

Hør postkortet her.

Det startet da jeg skulle studere drama årstudium på Høgskolen i Agder 05/06. Jeg håpet på å treffe en kvinne. Jeg har alltid vært kresen når det kommer til kvinner, men vil påstå jeg har en utsøkt smak. Det var selvfølgelig mange vakre i klassen, men ingen for meg.

Pene, men dumme...

Jeg har alltid vært kresen når det kommer til kvinner, men vil påstå jeg har en utsøkt smak. Det var selvfølgelig mange vakre i klassen, men ingen for meg. Dessuten er det ofte slik, at når man oppdager noen pene, oppdager man også at hjernen deres er sprengt til helvete. Slik var det også denne gangen. Jeg ble skuffa over damene i klassen, og begynte å fokusere på faget.

Buttons og militærcaps

Antall studenter på studiet var ikke fullt. Det var ledige plasser igjen. Og etter en ukes tid kom ei ny jente i klassen. Ei litt rocka jente, med buttons og militærcaps med det amerikanske flagget på. Hun var dritpen, selv om jeg ikke er fan av USA, men jeg var villig til å se litt gjennom fingrene på det punktet. Det viste seg imidlertidig senere at hun bare var bereist, og hennes stefar kom fra USA.

Sweet Caroline

Hun var en energisk ung kvinne. Slank, lyst hår, med et hint av lyserød farge. Det virket som hun var i fyr og flamme. Øynene hennes var grønne. Hun var ern av de overklasse-pene kvinnene. De som bare eksisterer på film. Hun var som Mary i Alle elsker Mary. Alle elsket Caroline. Det var det hun het. Caroline. Hvilket pent internasjonalt navn. Jeg er sikker på at alle sangene som inneholder tittelen Caroline, er skrevet til henne. Sweet Caroline. Caroline Yes. Caroline. Hun er en kunsnter. Tenk, en kunstner.

Stormforelsket

Vi ble kjent. Godt kjent og fablet ofte om å flytte ut på et fyrtårn, hvor hun kunne male og jeg kunne være en dikter. Bare tullsnakk selvfølgelig, selv om jeg virkelig ønsket det. Og kanskje hun også. Da første semester var fullført og det neste begynte var vi betatt av hverandre. Eller jeg var stormforelsket i henne. Men jeg vet hun likte meg også. Hele tiden poppet tanken opp at jeg måtte få fingeren ut, gjøre noe, men var redd det skulle gå galt. At jeg ville virke sprø.

Passiv

Hun fortalte meg i fortrolighet at en fyr en gang hadde mast seg til å bli kjæresten hennes. Det var hennes eneste tidligere kjæreste, men det gikk selvfølgelig galt. Hun var urørt. Hun begynte å bli mer og mer hellig for meg, på en måte. Og jeg var redd for å gjøre noe galt og spolere den fine framtiden vi hadde foran oss. Så jeg var passiv, men samtidig sikker på at skjebnen hadde valgt oss.

Full og rusa

Måneder gikk, og mot slutten av det avsluttende semesteret, var vi på studietur til København. En drømmereise for min del, for jeg var på den tiden en smule overliberal, og gikk direkte ned til fristaden. Hun hadde ikke noe i mot det. Men jeg var dum. En gang jeg drakk meg full og ruset meg på hasj, fortalte hun meg at hun var forelsket i meg. Jeg ble stum av glede, men faen, hvorfor gjorde jeg ikke noe? Jeg forbanner meg den dag i dag. Hun skulle til å kysse meg, noe min kamerat ikke så, han ville ha meg med ut, så vi kunne røyke i et smug. Og jeg gjorde selvfølgelig det. Faen! Faen! Faen!

Klisjeaktig på plenen

Det var ikke før avslutningsfesten, jeg turte å fortelle henne mine følelser for henne. Hun ble litt paff fordi det kom nå, og jeg hadde tydeligvis såret henne på studieturen. Hun sa takk og gikk hjem. Jeg satt igjen på festen, og gikk klisjeaktig ut på gressplenen og gråt, men jeg så mot stjernene og drakk rein vodka.

Jeg elsker deg

Dagen etter skulle hun hjem. Jeg måtte gjøre noe. Som på en film. Løpe etter toget hun skulle på. Stanse toget, løpe inn og finne henne og fortelle henne at jeg elsket henne. Jeg mannet meg opp. (følgende er faen så fakta) Løp ned mot togstasjonen, toget kjørte. Løp etter det, skreik Caroline jeg elsker deg i det jeg innså at jeg ikke kunne ta igjen et tog, men hun så meg selvfølgelig ikke... Hun var borte.

Sad, but true

I ettertiden har jeg besøkt henne en gang i blant. Vi er bare "venner", men jeg står der, mutt og stum og smiler bare av å se henne. Jeg har forelsket meg i andre i ettertiden, men så snart jeg hører stemmen hennes, eller ser bare på et bilde av henne, eller tenker på det vi opplevde sammen, visner de andre jentene i forhold. I dag har hun fått seg en ny type. Jeg prøver å unne henne ham. men det går ikke. Jeg har lyst til å drepe han. Den jævelen. (Kommer selvfølgelig ikke til å gjøre det). I mellomtiden, er jeg her, og hun der, vi er så langt borte fra hverandre og jeg sitter igjen med tankene mine, og forbanner meg selv. Sad but True.