Biosphere er en av Norges mest markante og internasjonalt anerkjente elektronika-artister. Og som viderefører av ambientsjangeren, er han helt i tet. Da jeg hørte at Biospheres Geir Jenssen skulle gå symfonisk med bestillingsverket Shhoctavoski for festivalen Borealis , tenkte jeg at det er en strålende idé!
Men samtidig må det være en utfordring for alle parter. Hva er lyden av Biosphere kledd opp symfonisk og akustisk med stryk, messing, treblås og pauker? Klarer musikken hans overgangen til dette formatet, og klarer Bergen Filharmoniske Orkester å ivareta den intime og stillferdige nerven som finnes på Biosphere-platene?
Biospheres dvelende og suggererende ambient elektronika er behagelig å høre på. Samtidig er det alltid noe som skurrer og durer og knitrer i et av lagene inni miksen. Akkurat dét skaper noen mothaker. Biospheres musikk er dempet og storslagent melankolsk på samme tid. Denne dirrende uroen gjør den interessant og uforutsigbar og Biospheres plater er alltid verdt å vende tilbake til.
Men det blir nok ikke så mange gjenhør med bestillingsverket Shhoctavoski for min del. For det tar hele seks og et halvt minutt før det skjer noe som virkelig fanger oppmerksomheten min. Det hele er enkelt og sparsommelig, med et skrekkfilmaktig fiolintema som gjentas over basspulser og etter hvert et messingglissando i langsomt økende styrke. Og det er bortimot det. Utgangspunktet her er symfoniene til Sjostakovitsj. De kan jeg ikke godt nok til å kjenne igjen. Biospheres verk kan kanskje oppfattes som et lite fragment herfra, men jeg får følelsen av at stykket kun er en litt for lang innledning til noe mye større.
For meg begynner Shhoctavoski først i det det slutter. De smått skumle strykerne kommer tilbake for siste gang, sterkere, og får sin mening sammen med messing-glissandoen, som minner om en faretruende sirene. Nå, endelig, låter det monumentalt og farlig. Strykerne høres ut som om de er samplet og loopet, og lyden av dem akkurat her, er det nærmeste Shhoctavoski kommer Biospheres typiske lydbilde. Og det er denne sekvensen i verket som fungerer best.
Den kriblende utålmodigheten etter et brudd eller et løft i intensitet som har satt seg i de foregående ti minuttene, forsvinner. Som lytter har jeg fått litt mer å tygge på og er blitt hentet inn igjen. Jeg er klar for et kvarter til, men plutselig er det over.
Elektronisk er Biosphere en mester i å blåse varmt organisk liv inn i et det som kunne vært bare store golde klangflater. Denne koblingen med Bergen Filharmoniske Orkester er et interessant eksperiment. Men sammen med dem, får ikke Biosphere realisert uhyggen og uroen som man aner konturene av i deler av stykket. Resultatet blir for mye tomrom og for lite spenning.