Anmeldt av Marit Grøtta
Tittelen på Fosses nye diktsamling er Stein til Stein. 39 dikt og 1 salme. Selv har Fosse kalt dette en «smålåten» diktsamling. Det er i alle fall dikt med en ganske tilgjengelig form, og salmen det er snakk om, har fått plass i den nye salmeboken.
Plasserer seg inn i en romantisk tradisjon
Fosse skriver om å betrakte fjellet, om å gå over elva og å vandre mot horisonten. Dette er tradisjonelle motiver som står som bilder på tilværelsens grunnvilkår. Diktene skildrer en livsfølelse som preges av nærvær, tillit og gjensidighet. Jeget ser og blir sett. Titteldiktet slutter med at jeget går over elva – fra stein til stein. Her skildrer Fosse et meningsfylt øyeblikk der en finner fast grunn i alt det bevegelige. Samtidig hilser han til andre elve-diktere – fra Heraklit til Olav H. Hauge.
Fosses dikt søker seg mot en innsikt som er tilgjengelig, men er vanskelig å feste blikket på. I et dikt leser vi at «eit barns augo / ser og ser ikkje […] ser at alt er til å skjøna / og at ingenting kan skjønast for alt / er snø.» Et annet dikt beskriver noe som «klårnar / og forsvinn / og blir verande / medan det forsvinn». Flere av diktene skildrer det å bli tatt i mot og å finne hvile. «Ei verd […] tek meg til seg», skriver Fosse. Slike vendinger gjør det klart at han plasserer seg inn i en romantisk – og en metafysisk – tradisjon.
Peker mot en utvikling i forfatterskapet
Spørsmålet om jegets plass i verden blir mer interessant når Fosse bringer inn ordet vilje. De kosmiske kreftenes nødvendighet konfronteres dermed med friheten. Det virker som om Fosse knytter viljen til en kraft og en tilblivelse. For eksempel skriver han om noe som begynner som en stillhet og som blir til en tanke, en vilje, en kjærlighet. Han stiller også spørsmål om hvordan vilje og lydighet forholder seg til hverandre. Her rører han borti viktige spørsmål.
Er diktene gode? De beste berører, og de rommer en bevegelse eller dreining som maner til ettertanke. Noen dikt lander imidlertid litt for enkelt og idyllisk. Som helhet oppleves dessuten samlingen som noe for lukket om sin egen motivkrets.
Diktene peker likevel mot en utvikling i forfatterskapet. Fosse er beryktet for sine språkkritiske romaner, sine repetitive drama og sine bruddpregede dikt. Her har han imidlertid funnet en mer tilgjengelig form. Diktene preges av en sympatisk enkelhet og et tiltalende alvor – på samme måte som i diktsamlingen Songar fra 2009. Om Fosse i disse to diktsamlinger ikke akkurat har fornyet seg, har han i alle fall forenklet seg.
Etter å ha lest Stein til stein, tenker jeg at Fosse har potensial til å bli en folkekjær dikter, men da må litt flere dikt finne sin form, og motivkretsen bør også utvides. Jeg håper Fosse vil fortsette med å skrive «smålåtne» dikt og tar oppgaven enda mer på alvor. Neste gang du hører statens æresdikter, er det kanskje på P1.
Les saken og se bildene fra æresboligen:
