I forordet tar redaktørene Eirik Ingebrigtsen og Gunstein Bakke tak i et sentralt dilemma som vel har opptatt oss alle etter 22. juli. Er det i det hele tatt mulig å snakke om dette, uten å banalisere det som har skjedd? Og hvem sitt ærend går vi egentlig når vi snakker om det? Nils Henrik Smith siterer et bibelvers fra Forkynneren som understreker dette: «Ver ikkje for snar med munnen, og lat ikkje hjartet forhaste seg når du vil tala eit ord. For Gud er i himmelen og du er på jorda, lat difor orda dine være få».
Sluknede fakler
Den som leser disse tekstene etter hverandre vil fort se at tekstene snakker med hverandre. «Andleta dykkar lyser på himmelen over Oslo over Utøya og så lenge vi lever skal dei lysa i oss og vera vårt lys i landet», skriver Jon Fosse. Jon Michelet skriver først at ungdommene som døde er som sluknede fakler, men ombestemmer seg og skriver så at Bendik og Bano og de andre som falt for terroristens kuler nettopp ikke er sluknede fakler. De lyser ennå. De vil fortsette å lyse for oss lenge.
Poeten Gunnar Wernæss sier de dødes navn høyt for seg selv på arbeidsrommet, og vil ikke kalle dem ofre.
Karl Ove Knausgård påpeker det paradoksale i at det gjerne er bødlenes navn vi husker etter store katastrofer, mens ofrene blir til tall. Kanskje kan det forklare vår motvilje mot å nevne navnet til gjerningsmannen på Utøya.
Ikke bare følelsesladde dikt
Det gode med hver eneste bidrag her er at det er skrevet av folk som har en høy bevissthet om hvor skjørt språket er når det utenkelige skjer. De er påfallende ulike i sin tone og tilnærming, og det finnes rom for både analyse og raseri. Dette er ikke bare følelseladde dikt til trøst. Kristine Næss forsøker til og med med litterære virkemidler forstå hva som gikk gjennom hodet på gjerningsmannen da han skjøt, og kobler dette opp mot foreldrenes fortvilelse over at de ikke var der barna var da han skjøt. Det er smertefull lesning, og jeg kan ikke svare for hvordan det vil bli tatt imot av dem som er sterkere berørt av denne tragedien enn det jeg er.
Jeg tror allikevel at den personlige tonen, medmenneskeligheten og omsorgen som ligger til grunn for disse ellers så ulike 26 tekstene vil kunne sette i gang nye samtaler om det som hendte den 22. juli i regjeringskvartalet og på Utøya. Det handler om å finne et klangrom som er stort nok for alle de tankene vi bærer i oss i ettertid.
