Kristenn Einarssons bekjennelser, som vel strengt tatt er det som i gamle dager ville blitt kalt memoarer, åpner der det norske bokklubbeventyret slutter - nemlig med at daværende moderniseringsminister Morten Meyer og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland stryker bokklubbens prisfordel den 1. mai 2005.
Store høvding skviser litt hardere
Bokklubben holdt samme dag en offensiv pressekonferanse, og spilte DumDum boys sin slager "Splitter pine". Der forekommer tekstlinjen "Store høvding skviser litt hardere". Det er uklart hvem som var den store høvdingen i denne situasjonen. Var det staten som ikke lenger lot bransjen gjøre opp om priser og fordel på kammerset? Eller var det bokklubbene som var høvdingen som skviste sitronen, altså medlemmene, ved å la det gå inflasjon i antall hovedbøker for å få opp inntektene?
Flerfargete kubbelys
Det norske bokklubbeventyret varte så lenge alle partene som var involverte følte de tjente på ordningen og politikerne holdt seg unna. Medlemmene, det var på det meste nærmere 750 000, meldte seg inn for å få får utvalgte nye norske bøker tretti prosent billigere, i tillegg til gratis velkomstbøker og alt fra tekopper til flerfargete kubbelys.Og kanskje også en følelse av å høre til et større fellesskap? Eierforlagene Aschehoug og Gyldendal håvet inn millioner på millioner. De utvalgte forfatterne fikk salgstall de ellers bare kunne drømt om, og noen småpenger, ja sett i forhold til bokklubbenes inntekter var det småpenger, til forfatternes solidaritetsfond.
Storsalg av Snorre
Bokhandlerne tjente på det fordi de fikk provisjon når de vervet medlemmer. Som sjef for det hele hadde Kristen Einarsson økonomisk armslag nok til å kunne lage alt fra historien om rock til Snorres kongesagaer, som de solgte i 130 000 eksemplarer. Han hadde rett og slett råd til å både å arrangere den ene spektakulære festen etter den andre, holde hoff på Frankfurter Hof i Frankfurt (Hva hadde de egentlig der å gjøre?), og å utgi den ene flotte bokserien etter den andre.
Jeg skjønner at det var moro så lenge det varte.
Ledelsesfilosofi
Moro har det også vært å følge bokpusheren Einarsson fra han kom inn i Bokklubben 26 år gammel i 1977. Han bekjenner i denne svært lite dyneløftende boken at han liker både bøker og Rolling Stones - men mest av alt så liker han å lede, og det er faktisk denne bokens grunnleggende tema. Hva skal til for å bli en god leder? Kulturøkonomen Kristenn Einarrsons prøving og feiling gjennom over tretti år i Bokklubben burde interessere absolutt alle der ute som kunne tenke seg å ta på seg lederoppgaver.
Uklar om fremtiden
Derimot er han ikke spesielt tydelig når han skal fortelle hva han synes om utviklingen i norsk bokbransje etter at bokklubbene mistet makten. «Min mening, er at slik bransjen er rigget i dag, utnyttes ikke muligheten godt nok for spredningen av litteraturen. Rammebetingelsene de siste årene har hemmet den direkte distribusjonen av bøker til leserne i alt for stor grad.» Dette er bokenes mest hemmelighetsfulle setning,og rommer trolig erkjennelsen av at dagens fastprissystem, der alle bokselgere kan gi den samme triste rabatten på tolv og en halv prosent, verken har gitt billigere bøker i Norge eller skaffet landet et nytt lokomotiv for distribusjon av bøker - som Bokklubbene faktisk var.
Et eksempel: I disse dager foreligger en ny utgave av Snorres kongesagaer. Kommer dette verket til å selge 130 000 eksemplarer? Neppe.
