Skriver fabelaktig om hvordan kunsten er innvevd i livet

Øyvind Rimbereid er en stimulerende lyriker. Han er velkjent og ny for hver gang. Han stivner ikke i noe mønster, men utforsker og utvider vår levende verden.

Denne gangen benytter han moderat bokmål. Tidligere har han skrevet på stavanger-dialekt, han har lagt et middelaldersk mål i munnen på en hest og han har skapt sin helt originale blanding av norrønt, engelsk, nederlandsk og norsk i et fremtidsspråk som Ane Dahl Torp gjorde til sitt i teaterversjonen av «Solaris Korrigert».

Tematisk er han altetende. Men han leter alltid etter hvem vi er, som mennesker i spennet mellom tradisjon og fremtid, mellom natur og teknologi, mellom samfunn og enkeltmenneske.

Øyeblikk og evighet

De siste årene har Rimbereid gjerne skrevet frem én, gjennomgående fortelling i bøkene sine. Over den nye diktsamlingen, «Hvit hare, grå hare, svart», svever derimot nettopp det omskiftelige og nesten uhåndgripelige som tittelen indikerer. Rimbereid holder fast øyeblikket der noe forandres i den utstrakte evigheten.
For når skifter haren farge? Hvor, og hva, var haren før den ble hare? Kjell Torrisets tilsynelatende stillestående maleri «Hare», som også er gjengitt i slutten av boken, kaster Øyvind Rimbereid ut i fabuleringer om hele universets tilblivelse.

Utenfra og inn

Sju av diktene er såkalte ekfraser, dikt som er skrevet til og om et kunstverk. Også her driver Rimbereid sitt genuine utvidelsesarbeid. Han dveler ved detaljer som du må stirre lenge på bildene for å oppdage og gir dem ny betydning gjennom sine egne tankesprang. I diktet «Den grønne dagen», skrevet over maleriet «Barnedåp i Tanum kirke» av Harriet Backer, er det først og fremst fargene og perspektivet han griper fatt i. Utenfor kirken er det lyst, grønt. Inne er det mørkt. Her er ingen prest. Malerens blikk er på mor og barn, det som kom inn utenfor bildet, skriver Rimbereid og tematiserer motpolene innenfor og utenfor.

Motsatt av hva man kunne tenkt, er lyset utenfor, mens det innenfor er mørkt.

Lyset fanger han også i det fine, lille diktet «Mann, verktøy, lys». Der samler han håndverk, arbeid, fagkunnskap og det mennesket som faktisk eier denne fagkunnskapen, i ett slående bilde. Diktene om arbeid er blant samlingens beste.

Moralsk imperativ

Det lengste diktet bærer tittelen «Ønsket», og er skrevet over Arne Ekelands monumentale maleri «De siste skudd» fra 1940. Bildet er splintret opp i en mosaikk av farger og forestiller mennesker, maskiner, dyr og bygninger. Rimbereid ser verktøy og våpen. Han ser døden. Og han ser barn i lek.

Ekelands dramatiske verdensbilde får Rimbereid til å minnes sin egen familie. Ikke minst går tankene til mor og redselen da han som liten gutt kom bort fra henne i trengselen på torget i Stavanger. Vips, fra minnet om mor flyttes blikket til Buenos Aires, der fjorten mødre i 1977 samler seg på Plaza de Mayo i en stille protest for sønner, døtre eller ektemenn som er forsvunnet bak juntaens løgner. Diktet springer over verdensdeler, over årtier og insisterer på at historien også foregår her og nå.

Slik viser Øyvind Rimbereid seg som en samfunnsengasjert dikter, en mann som skriver både for å erkjenne og forandre verden.

Også jeg, skriver Rimbereid et sted, og jeg, som leser diktet, tenker:

Ja, også vi kan åpne hendene og samle håpet i dem, slik dikteren skriver: