Anmeldelse

Ikke sultent nok

Preben Hodneland bærer forestillingen «Sult» ved Riksteatret som den navnløse og sultende hovedpersonen. Oppsetningen har mange fine tilløp og en lun dose humor, men våger ikke utfordre romanen nok.

Preben Hodneland spiller hovedrollen i Riksteatrets oppsetning av Sult

HOVEDROLLE: Preben Hodneland bærer forestillingen som den navnløse personen i Riksteatrets forestilling «Sult», som er basert på Knut Hamsuns roman.

Foto: Erik Berg / Riksteatret

Sult av Knut Hamsun er ingen handlingsdrevet roman. Sult er snarere en tilstand, en beskrivelse av en presset kropp og et utslitt sinn i møte med omverdenens krav om normalitet: Et hjem, en seng, litt mat, en jobb. Romanen var nærmest revolusjonerende da den kom. 130 år etter utgivelsen regnes den fortsatt som en milepæl i litteraturhistorien.

Mer skrell

Riksteatret frakter Sult fra Kirkenes til Lyngdal denne våren. Anders T. Andersen har lang erfaring med å dramatisere romaner for teater og film, og her har han også regi. I stykket tar han i bruk video og foto projisert på bakveggen, og Tuva Syvertsen, kjent fra blant annet Valkyrien Allstars, fremfører musikk live på scenen.

Julia Bache-Wiig som Ylajal og Preben Hodneland i Sult. I bakgrunnen musiker Tuva Syvertsen

Julia Bache-Wiig som Ylajali, den store besettelsen til Knut Hamsuns hovedperson i «Sult» (spilt av Preben Hodneland). I bakgrunnen musiker Tuva Syvertsen, som lydlegger forestillingen live

Foto: Erik Berg / Riksteatret

Det er slående allerede fra starten: Denne forestillingen kunne skrelt bort et par lag til. Det er rett nok en konsentrert forestilling, den sultne hovedkarakteren og hans indre liv er det det handler om.

Men ikke før har Preben Hodneland etablert kontakt med publikum, presentert en karakter det er vanskelig ikke å ha sympati med, så kommer ytterligere to skuespillere drivende inn som representanter for omverdenen og tankene hans. Dette bryter med det som er i ferd med å etableres på scenen, og det er et hardt brudd.

Sverre Bentzen, Preben Hodneland og Jørgen Wiig Salvesen i Sult

Det er hardt å sulte. Hovedpersonen (Preben Hodneland) er omgitt av personifiserte tanker og faktiske, fysiske bekjentskaper i forestillingen. Fra høyre: Sverre Bentzen, Preben Hodneland og Jørgen Wiig Salvesen.

Foto: Erik Berg / Riksteatret

Vàr balanse

Preben Hodneland som den navnløse hovedpersonen gjør det meste av jobben selv, og han gjør den ganske godt. Det er i de mange nyansene han presenterer at karakteren og fortellingen knytter publikum til seg. Han spiller humoren fra romanen vàrt ut i fin balanse med en stor fortvilelse. Særlig samspillet med Tuva Syvertsen, der dette blir gitt nok tid og rom, sier mer enn de innimellom masete replikkene fra medspillerne.

Det poetiske rommet åpnes først og fremst i samspillet mellom Hodneland og Syvertsen, og mellom Hodneland og publikum. Det er her det interessante skjer. Video og bilder på bakveggen står noen ganger i veien for det som skapes på scenen, blant annet med svært direkte uttrykk (en finger som peker på hovedpersonen og lignende), mens noen ganger gir det forestillingen spenn.

Preben Hodneland på scenen i forestillingen Sult

På bakveggen projiseres foto og video gjennom forestillingen. Her: Ylajali i en annen manns armer. Bakveggen er også gjennomsiktig, og bak er flere rom som, et bilde på hovedpersonens minner, tankespill og slørede bevissthet.

Foto: Erik Berg / Riksteatret

Det skal sies at de øvrige karakterene oppretter en bedre balanse i forestillingen etter hvert. Men ikke nok til at det dirrer, slik en forestilling som Sult bør gjøre.

Riksteater-stemplet

For uansett hvor hardt forestillingen prøver, hvor dypt den forsøker å bore, så når den ikke dypt nok. Forestillingen dupper et sted litt etter midten, den klarer ikke å fornye seg, og den stagnerer. Som om forestillingen ikke er sulten nok på romanen, ikke tør å riste eller utfordre den i stor nok grad. Da oppstår ofte et retningsløst vakuum, og det merkes også her. Men så tar den seg inn igjen mot slutten.

For mange er den første setningen fra Hamsuns Sult den mest kjente: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania (...)» – men i denne forestillingen er det den siste setningen som er den vakreste. Det er den som gir forestillingen et Riksteater-stempel, det som løfter Sult ut av Kristiania-gryta og ut i landet, til åser, fjorder, skoger og tettsted. En avskjed med Kristiania, «hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem», og en begynnelse på noe nytt.