Emosjonell semifinale i Stjernekamp

Semifinalen i Stjernekamp 2021 bød ikke overraskende på en glimrende oppvisning av musikal- og storbandlåter, men det ble helt tydelig at Carina Dahl ligger et par knepp bak Alexandra Rotan og Bjørn Tomren.

All ære til henne: Hun har gjort en helt enorm innsats denne høsten og gjorde alle mine forhåndsinntrykk til skamme. Hun er ikke like teknisk dyktig, men hun har en unik og kul stemme som har båret henne helt hit. Takk for deltakelsen!

Musikal og storband med Kringkastingsorkesteret viste seg å være sjangre som kledde både Bjørn Tomren og Alexandra Rotan godt, og heldigvis ble finalen (omtrent) som jeg håpet allerede tidlig denne sesongen.

At Anna-Lisa Kumoji røk ut såpass tidlig er fremdeles en skandale, men at det er Bjørn og Alexandra som skal stå i finalen er meget fortjent. Nå kan vi glede oss til neste lørdag – da skal vinneren kåres! Vi sees.

LES: Carina Dahl er ute av Stjernekamp: – Jeg er stolt og glad

ÅPNINGSNUMMER

Alexandra, Bjørn & Carina: «It's Not Unusual»

• Artist: Tom Jones (1965)
• Av: Les Reed, Gordon Mills

Da er vi i gang! De tre deltakerne åpner ballet med Tom Jones’ udødelige «It’s Not Unusual», kanskje først og fremst kjent som en viss Carlton Banks’ magnum opus innen dansekunst.

Min favoritt Bjørn Tomren kommer uventet litt skjevt ut her. Det er tydelig at han er mer komfortabel med en litt mer underspilt tilnærming. Alexandra Rotan og Carina Dahl sine stemmer kler nok denne låta litt bedre, og vi får de fineste fraseringene fra Rotan.

Etterhvert får Bjørn vist sitt særpreg også: En nokså malplassert jodlesolo mot slutten setter et merkelig punktum for åpningsnummeret denne kvelden. Men gøy er det!

STORBAND

1. Bjørn Tomren: «You Make Me Feel So Young»

• Artist (versjon): Frank Sinatra (1956)
• Av: Josef Myrow, Mack Gordon (1946)

Når Bjørn Tomren går på scenen er det med en av de mest naturlig kule tilstedeværelsene i Stjernekamp-historien.

Den dype bassen hans er perfekt for å tolke Frank Sinatra. Han har mange av de samme kvalitetene som Sinatra, men klarer likevel å sette sitt eget preg på denne tolkningen. Han er selvsikker, leken og dynamisk her, Bjørn.

Byr til og med på rekordmye bevegelse – dette er en kar som vanligvis står helt stille. Bjørn er like komfortabel her som Trygve Slagsvold Vedums dobbeltgjenger plassert rett bak Mona B. Riise.

2. Carina Dahl: «I Get a Kick Out of You»

• Artist: Frank Sinatra (1954), originalversjon Ethel Merman (1934)
• Av: Cole Porter

Carina Dahl er kanskje den som har overrasket meg mest denne høsten. Jeg hadde aldri sett for meg at hennes ganske særegne stemme kunne fungere i så mange sjangre, og at hun fremdeles er med så sent som i semifinalen er en imponerende prestasjon.

Når hun står her nå er det med en naturlig tilforlatelighet som kler henne meget godt, men låta er ikke spesielt godt levert. Teknisk er hun dessverre et par hestehoder bak sine konkurrenter og det kommer til syne her. Det nasale står ofte i veien for låtas iboende lekne kulhet og det er slett ikke alltid at tonene er der de burde vært.

Hun har også dratt på seg noen vokaltekniske yrkesskader etterhvert, som ikke kler sjangeren i det hele tatt. Disse gryntete frasparkene i starten av hver strofe er direkte irriterende når låta skal være silkemyk, elegant og slepen.

3. Alexandra Rotan: «New York, New York»

• Artist (versjon): Lady Gaga (2015) - originalversjon Liza Minnelli (1977), også kjent med Frank Sinatra (1980)
• Av: Fred Ebb, John Kander

Jeg sier det hver uke: Alexandra er nok den teknisk dyktigste vokalisten i høstens Stjernekamp, men stundom har jeg savnet litt særpreg fra den nesten feilfrie Råholtingen.

Denne gangen byr hun på en av de beste fremføringene hun har hatt denne høsten (og det har vært mange).

Hun tør å dra på og skille seg ut. Utfordrer både låta og seg selv, mens hun tar teksten i nakkeskinnet og nærmest skyter ordene ut med en teknisk perfekt kalibrert kanon. Helt nydelig!

MUSIKAL

1. Bjørn Tomren: «Moon River»

• Fra «Breakfast at Tiffany's» (1961)
• Av: Henry Mancini, Johnny Mercer

Moon River må vel være omtrent skreddersydd for Bjørn Tomrens stemme – bare 50 år etter den faktisk ble sydd. Om en skredder var involvert vites foreløpig ikke. Det eneste aberet med en låt som dette er at den kan være litt seig, uansett hvor fint Bjørn presenterer den.

Han gir en så innadvendt og sparsommelig tolkning her at man fort kan miste fokus etterhvert. Fremstår jo også litt ukomfortabel med skuespill-biten av låta her, men for all del: Vokalen hans er like unik og fantastisk som alltid. Det drar opp en ellers ganske tunggått affære.

2. Carina Dahl: «This Is Me»

• Fra «The Greatest Showman» (2017)
• Av: Benj Pasek, Justin Paul

Vi skal få den første av to låter fra «The Greatest Showman», og med ett ser Carina Dahl mye mer komfortabel ut. På tross av litt ullen uttale her og der tar hun i alle fall låtas budskap på største alvor, og treffer meget bra på inderlig fremførelse.

Likevel: Hun fremstår heller ikke her som en gjennomskolert vokalist, og sliter litt med å kontrollere vokalen både i tone, tempo og pust. Jeg må likevel innrømme at jeg lar meg imponere av Carinas Stjernekamp-sesong, og hun har antagelig gjort tidenes promojobb for egen merkevare, om ikke annet. Selv om hun bør vike for Alexandra og Bjørn i en finale.

3. Alexandra Rotan: «Never Enough»

• Fra «The Greatest Showman» (2017)
• Av: Benj Pasek, Justin Paul

Vi klemmer inn en episk, grandios og inderlig ballade til, gjør vi ikke det? Her syns jeg Alexandra Rotan går litt i den fella jeg nevnte tidligere – det er en jevnt glitrende vokalprestasjon, men blir det ikke litt anonymt og intetsigende likevel?

Det er også interessant å se Alexandra faktisk gjøre et musikalnummer, for bortimot alle fremførelsene hennes hittil i høst har vært presentert med den samme intensiteten vi ser her. Jeg savner litt særpreg her, på tross av en (naturligvis) helt enorm vokalteknisk maktdemonstrasjon.