Hopp til innhold

Fra Alex Rosèns James Bond-tolkning av Tennessee Ernie Ford til Myras «Hurt»-revolusjon. Lørdag kveld var det veldig få av artistene i Stjernekamp som havnet midt på treet. Det var kanskje å forvente når sjangerne begynner å tilspisse seg.

Ekstra skryt til både Vegard og Myra som klarte overgangen fra sine vante stier med glans.

Samtidig som Knut Marius, Odd Einar og Ingeborg viste seg som de teknisk beste vokalistene i konkurransen.

LES: Anmeldelse av låtene fra forrige Stjernekamp-sending

Den opprinnelige definisjonen av country har som ventet blitt vridd og vendt litt på i utvalget av lørdagens låter. Legender som Emmylou Harris, Loretta Lynn, Townes van Zandt og Merle Haggard ville antagelig ikke vært helt enig i at alle låtene her passer inn i sjangeren slik den var ment.

Det er nok en annen diskusjon, men etter min mening har country-sjangeren utviklet seg i en ganske grusom musikalsk retning de siste 20 årene.

Anbefaler alle som vil lære mer serien «Countrymusikkens historie» i NRK TV.

Dette er låtene artistene fremførte:

1. Ingeborg Walther:

Here for the Party - Gretchen Wilson, 2004

Vi er i gang!

Min favoritt Ingeborg valgte seg en klassisk harrytamp-låt som godt illustrerte det frie, musikalske fallet countrymusikken befinner seg i.

Når det er sagt var Walther i sitt vokalist-ess også her. Godt hun har klart å moderere de sjangertypiske vokalknekkene, og heller lagt fokuset på å maksimalisere energinivået.

Det brast litt på slutten i et slags Ghostbusters-aktig skrik, og den låvefesten på scenen der så ganske irriterende ut, men jeg er spent på å se hvilken sjanger Ingeborg Walther ikke behersker!

2. Alex Rosén:

Sixteen Tons - Tennessee Ernie Ford, 1955 (originalversjon Merle Travis, 1947)

Brumlebassen vår har nok en gang valgt seg en låt dyp som havet sjøl.

Konkurransens «comic relief» stilte i fullt spion-fra-den-kalde-krigen-kostyme og la stemmen helt nede i grusen.

Såpass dypt sang han at han av og til forsvant fra miksen, og fikk vel ikke vist frem sine musikalske ambisjoner her heller. Til det var låten for ensformig, og Alex for opptatt av å underholde med staffasje.

Han stresset med å holde rytmen, og for en komiker var dette ganske svakt. For en musiker er det katastrofe.

3. Sandra Lyng:

Jolene - Dolly Parton, 1973

Kveldens kanskje mest klassiske låt startet med et altfor inderlig anslag, men det var tross alt det Sandra har fått beskjed om å gjøre.

Dette ble dessverre like tannløst som en kanadisk hockeyspiller.

Sandra er en artist som formidler følelsene sine gjennom musikken, men hun klarte ikke å formidle Dolly Partons følelser uten å overspille, og dessuten har hun en tilstedeværelse på scenen som tilsa at låten skulle gått noen takter roligere.

Dette ble litt for Ungdommens Kulturmønstring for meg, selv om Sandras vokal fremdeles var ren og god.

4. Knut Marius Djupvik:

I Still Believe in You - Vince Gill, 1992

Med fare for å gjenta meg selv: Hva har denne låten med country å gjøre?

Det holder ikke å skyve en steelgitar inn i en sukret pop-ballade. Denne låten skal være plankekjøring for konkurransens antagelig mest komplette vokalist.

Utrolig nok virket Knut Marius litt ustødig innledningsvis, før han gradvis tok kontrollen på de høyere tonene der han nok trives best.

Han maktet å ta en temmelig intetsigende låt til et temmelig imponerende nivå med sin ekstreme vokalkontroll. Kan egentlig ikke tro at Knut Marius klarte å få meg til å like dette makkverket av en låt.

Beviste nok en gang at han er en seriøs utfordrer til finalerundene!

5. Emil Solli-Tangen:

Modern Day Bonnie and Clyde - Travis Tritt, 2002

Tøft låtvalg fra operasangeren. Hadde vel ventet meg en treig ballade, men den gang ei!

Emil kastet alt av innlært sangteknikk på båten og viste at stemmen hans faktisk kler moderne country ganske godt.

Fra dype fraseringer til høye og rufsete refreng gjorde Emil en av sine mest imponerende fremføringer hittil. Likevel var det noe ubestemmelig pregløst over dette, omtrent som gulost på kneippbrød. Fortsatt mer å gå på, Emil!

6. Hege Øversveen:

You're Still The One - Shania Twain, 1998

Hege på hjemmebane, og det trengs.

Hun var blant de tre usikre forrige uke, og valgte denne gangen en kjærlighetsballade som kanskje inspirerte henne (og en haug med andre unge på slutten av 90-tallet) til å oppsøke countrymusikken.

Denne meget polerte Billboard-countrylåten har nok Hege spilt et par ganger før, og det synes. Helt tydelig at det er her Hege Øversveens stemme hører hjemme.

Samtidig var ikke dette en låt som virkelig viser hva hun kan som vokalist, selv om det repeterende mønsteret i sangen gir rom for å prøve igjen og igjen. Og igjen.

Skjønner at låten betød mye for Hege, men burde kanskje valgt noe litt mer spennende og utfordrende når hun først var på hjemmebane. Et litt for trygt valg!

7. Vegard Bjørsmo:

If It Hadn't Been for Love - The Steel Drivers, 2008

Vegard valgte seg en bluesaktig inngang til countrykvelden.

Han viste en veldig kul råskap i stemmen, i mangel av et mindre utslitt ord. Og fikk også god hjelp av gode korister til å løfte frem de viktige harmoniene.

For en artist som vanligvis hører hjemme i en så radikalt annerledes sjanger var dette intet annet enn en maktdemonstrasjon.

Her bodde det virkelig et bredt register! Han klarte å balansere tenningsnivået perfekt slik at det aldri sklir helt ut med knekker og vokalsprang. Veldig bra jobba, Vegard!

8. Odd Einar:

Tennessee Whiskey - Chris Stapleton, 2015 (originalversjon av David Allan Coe, 1981)

Odd Einars stemme har et godt utgangspunkt for å lande midt på country-rullebanen, men til tross for en knallstødig stemmekontroll og ypperlig falsett sklei det litt ut i vante soul-feller.

Det var en glitrende fremføring, men jeg lengtet mer etter en sjelfull variant av akkord-tvillingen «I Shall Be Released» da jeg hørte Odd Einars tolkning.

Likevel et herlig tilskudd til den etterhvert svært så imponerende Stjernekamp-katalogen til Odd Einar.