Puh! Dette var litt av en åpning på Stjernekamp-sesongen!
Vi fikk flere lovende prestasjoner og overraskelser, men det var også noen som må imponere i neste episode for å være sikret en billett videre.
Jeg ble personlig mest overrasket Elle Maijas vidunderlige sjangerlek med joik, men også over hvor sterk Mia Gundersen sin ikoniske kraft er på scenen.
Odd René Andersen var (som ventet) en av de aller beste i sesongpremieren.
Adrian Sellevoll falt litt igjennom for meg. Kanskje klarer han å forbedre inntrykket utover høsten, men det krever innsats!
Vi får se, og neste lørdag skal stjernene konkurrere i rock! Da får vi også sesongens første eliminering, så vi sees neste helg!
Kveldens fremføringer i rekkefølge:
Melis: «Easy On Me»
- Av Adele, 2021
Melis starter årets sesong med Adele, ja! Da er det mulig å gjøre seg bort.
Å tolke en av samtidens beste vokalister som sitt åpningsnummer i Stjernekamp er nok beskrivende for Melis’ ambisjoner, men så er hun da også rett på merket fra start til slutt her.
Hun er tydelig inspirert av Whitney Houston og Mariah Carey, og selv om kraften ikke er helt på deres nivå, er dette imponerende klokkereint hele veien.
Melis’ har meldt sin ankomst, og det skulle forbause meg om ikke dette blir en av vinnerne av operaepisoden. Herlig!
Aleksander With: «Clocks»
- Av Coldplay, 2002
Alexander With er tilbake på skjermen!
Det har vært stille fra ham en stund, men nå er han altså å finne på Stjernekamp-scenen for å blåse nytt liv i karrieren.
Da kan det lønne seg å velge noe annet enn tidenes aller kjedeligste band, Coldplay.
With åpner låten på litt slurvete og uengasjert vis, men det skal litt til å få «Clocks» til å skinne. Dette tror jeg er et svakt låtvalg når man skal gjenintrodusere seg for det norske folk.
I fremføringen mangler han innlevelse, energi og overbevisning, selv om det i all hovedsak går rent og pent for seg. Jeg tipper With har godt av å bli utfordret, så det blir spennende å følge med utover høsten!
Mari Bella: «Can't Tame Her»
- Av Zara Larsson, 2023
Mari Bella har utvilsomt en uredd og fandenivoldsk energi! I kveld har hun valgt seg sin sjangerkompis Zara Larsson.
Her blir det raskt tydelig at versene har en toneføring som ikke kler henne i noen særlig grad, men på refrenget finner den vaklende debutant sitt rette leie.
Man må beundre innlevelsen og selvtilliten og så lenge Mari Bella får lov å holde seg unna de dypeste tonene skal nok dette gå riktig så bra!
EHI: «All of Me»
- Av John Legend, 2013
«All of Me» er ikke et mindre vågalt enn Melis’ valg av Adele i denne sesongpremieren. Her er det tydelig at EHI nok kjenner litt på nervene.
Han blir ofte stående og lete litt etter tonene – og virker litt stressa. For meg fremstår EHI ganske uslepen i åpningsepisoden.
Her bor det helt klart en god vokalist som med litt coaching kan få full kontroll på stemmen.
EHI vil nok også ha godt av noen pusteøvelser før han går på scenen, for dette ble litt rusha. Men, for all del, slett ingen elendig start!
Mia Gundersen: «Don't Cry for Me Argentina»
- Fra «Evita» av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, 1976
Her har vi en skikkelig stjerne, ja!
Mia Gundersen har enorme mengder sceneerfaring og det vises tydelig i denne åpningen.
Gundersen tar scenen med selvfølgelighet, selvtillit og styrke. Likevel er ikke alt like reint her, og i refrenget blir det litt stampete og klønete.
Men du verden for en tilstedeværelse!
Hun er og blir et ikon, altså. Gleder meg til mange Stjernekamp-kvelder med deg!
Damien: «Daddy's Lambo»
- Av Yelawolf, 2010
Dette er nok min musikalske kryptonitt. Denne sjangeren er like fristende for meg som fiskeslo.
Men det skal vel ikke gå ut over stakkars Damien som tross alt går all in der oppe – han leverer akkurat den prestasjonen han har sett for seg.
Enorm hastighet og god pusteteknikk er avgjørende for at denne sjangeren skal funke, og det har Damien kontroll på.
Likevel er det noe vanvittig kleint over dette her, altså. Jeg gleder meg til å se denne karen i en annen, mer spiselig sjanger!
Tone Damli: «Dreams»
- Av Fleetwood Mac/Stevie Nicks, 1977
Tone Damli velger seg Fleetwood Macs udødelige klassiker «Dreams» som sin representant for egen sjanger, men jeg kan ikke huske at Fleetwood Mac har laget tyggegummipop?
Uansett har Damli fått på seg slengbuksene og gjør seg klar til å vise sin beste Stevie Nicks.
Hun bruker nok vibratoen litt for flittig i verset for min smak, men klarer lett å fange den sløye og uanstrengte tonen i Nicks’ refreng. Søler det litt til med påtatte countryknekker både her og der, men dette kunne gått så mye verre.
Damli har i alle fall forstått sjangeren Fleetwood Mac opererer i, til tross for at hun definitivt ikke tilhører den samme. Lander på beina!
Adrian Sellevoll: «Glorie»
- Av Vinni, 2021
Her har vi en kis med selvtilliten i orden, i alle fall.
Dette er en merkelig låt å ta med seg på scenen om man først og fremst er rapper og ikke vokalist.
Når det er sagt har Adrian Sellevoll brukbar kontroll på versene, med unntak av et par pusteproblemer.
Det blir likevel aldri mer enn akkurat passe bra, og basert på dette tror jeg nok Sellevoll faller raskt gjennom når sjangerne begynner å by på utfordringer i kommende episoder.
Elle Maija Klefstad Bær: «Gulahallat eatnamiin»
- Av Sara Marielle Gaup Beaska, 2015
Elle Maija Klefstad Bær er et ubeskrevet blad for meg, og når hun nå har med seg gitaren sin på scenen til sin joik begynner jeg å lure på hvorfor.
Noe så fett!
Mange norske lyttere sliter kanskje med å finne rytmen i joik, og da er dette et kjærkomment element. Dette er både kraftfullt, innovativt og enormt kult.
Hun tar Stjernekamp i nakkeskinnet og viser hva som kan skje om man våger å dra på litt ekstra.
Dette minner om 2021-sesongen da Bjørn Tomren kom og kjørte sin helt egen greie. Elle Maija Klefstad Bær er en gedigen overraskelse som det blir fantastisk å følge denne sesongen.
Odd René Andersen: «A Change Is Gonna Come»
- Av Sam Cooke, 1964
Denne låten er, som Odd René sier, den ultimate måten å vise fram en soulvokalists register.
Det føles alltid litt urettferdig når så dyktige og erfarne vokalister får lov å avslutte en premieresending, for dette er jo på et så høyt nivå at det like gjerne kunne utartet til å bli en helaften med Odd Rene.
Ingen vil vel gå hjem når Andersen tar kvelertak på låten og dunker den mot veggen med kul tilforlatelighet og innbitt lidenskap samtidig.
Dette er jo også en typisk vokal som kler flere ulike sjangre, så her er det nok rapkvelden som blir mest spennende.
Helt fantastisk, som ventet!
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finner alt det nyeste på nrk.no/anmeldelser.
