Mari Bella er en sensasjon!

Så var det altså EHI som trakk det korteste rockestrået i kveld.

Det var en ganske stor overraskelse for meg.

Han var definitivt ikke blant de svakeste, hverken i dag eller forrige lørdag. Personlig hadde jeg regnet med at Aleksander skulle ryke, men en anmelder tar jo som regel feil.

Det er ingen god opplevelse å være den første som ryker ut av Stjernekamp, men noen må det jo bli!

Kveldens fremføringer i rekkefølge:

Tone Damli: «Piece Of My Heart»

• Versjon: Big Brother & The Holding Company/Janis Joplin, 1968

Av alle på scenen i kveld er vel Tone Damli en av dem som er lengst unna egen sjanger .

Hun pleier jo, som hun selv sier, å fremstå rimelig ryddig og ordentlig i sitt musikkuttrykk. Men rocke-Tone har tydelig hatt nytte av Ida Marias coaching her.

Stemmen hennes har gjennomgått en slags makeover, og jeg trodde virkelig ikke at Tone skulle klare å grave fram denne siden av seg selv.

Hun er forbanna, insisterende og for det meste serverer hun rene toner.

Litt tilskrudd og unaturlig er det naturligvis, og det ser jo av og til ut som at det snille og gode skolelyset har dratt på seg skinnbuksa til skoleavslutningen. Men dette var uansett langt bedre enn det var grunn til å frykte!

Damien: «Joker And the Thief»

• Av: Wolfmother, 2005

Dette var saker, ja! Damiens vokal passer jo ypperlig til både sjangeren og låta.

Dette er helt tydelig en kar som vet hva rocken handler om, og får virkelig vist frem sin suverene vokalkontroll her.

Damien har jo også en vanvittig energi og selvtillit på scenen, noe som kommer svært godt til syne på scenen i kveld. Og forresten: Finnes det noen som kler å være rockevokalist mer enn Damien?

En rett og slett voldsomt imponerende prestasjon! Damien får vist frem at han har flere sider enn den slitsomme rockerapen han presterte forrige uke, og får virkelig tatt revansj i kveld. Sterkt!

Odd René Andersen: «Glory Days»

• Av: Bruce Springsteen, 1985

En av mine soleklare favoritter, Odd René, har selvfølgelig valgt seg Bruce Springsteen – en vokalist som skal klinge godt i den gutturale og kraftfulle stemmen hans.

Låta han har valgt er en av Springsteens mest lettbeinte rockelåter, og dessuten en av mine favoritter.

Odd René har naturligvis full kontroll på takt og tone, men mangler kanskje litt på den fandenivoldske utstrålingen til «The Boss».

Har en tendens til å overdrive faktene litt, kanskje kan vi kalle det en god gammeldags overtenning.

Likevel er dette en bortimot perfekt vokalteknisk cover, og han tillater seg til og med å pynte litt ekstra på outroen av låta. Det ble, som lovet, fest!

Elle Maija Klefstad Bær: «Lonely Boy»

• Av: The Black Keys, 2011

Nok en artist på hjemmebane! Forrige ukes store stjerne hevder seg litt usikker og nervøs foran rockekvelden, men det er det da ingen grunn til!

Elle Maija ser ut til å funnet et fast handlingsmønster: ta konkurransen i nakkeskinnet.

Selv om vokalen hennes vakler en hel del mer her enn i forrige uke, vinner hun veldig mye på utstråling og scenetilstedeværelse.

Elle Maija gjør en god, energisk og hjertelig innsats her, og selv om vokalen kanskje lider litt under heseblesende tempo er det absolutt ingen krise vi er vitne til.

EHI: «Don't Stop Believin'»

• Av: Journey, 1981

EHI hadde som mål for denne konkurransen å vise Norge at han er mer enn en myk R&B-sanger.

Soulen i stemmen er jo definitivt en fordel å ha med seg inn i rockesjangeren, så her ligger EHI godt an.

En av tidenes mest spilte allsanglåter skal vel heller ikke by spesielt mange i mot, og når EHI tar scenen med den softe stemmen sin får han overført den inn i rocken med enkelhet.

Ja, han er nokså uslepen som vokalist, men de gangene han tør å dra på og vike fra oppskriften er det enormt sjarmerende og vellykket. Dansetrinnene er det heller ingen usmak på, har du sett noe så søtt?

Når EHI tør å tilføre låta sine egne innfall funker dette meget bra, så man kunne kanskje ønske seg at det ble enda litt mer av det? Da hadde nok vokalen vært litt mindre ustø enn den var i enkelte partier også.

Adrian Sellevoll: «Killing in the Name»

• Av: Rage Against the Machine, 1992

Adrian Sellevoll hadde ingen stor Stjernekampdebut forrige lørdag, og når han nå har åpnet kjeften på vidt gap og glefsa i seg en av de mest intense og forbanna rockelåtene gjennom tidene flyr han nok veldig nært sola.

Denne låta skal du ha en kraftig stemme for å bære, du skal kjenne desperasjonen og raseriet i den, og det nytter ikke med noen snarveier.

Jeg må si at jeg ikke kan se noe som helst av det genuine i låta her, og selv om Adrian sjeldent bommer på tonene ser dette bare ut som en litt trist lavbudsjettutgave av en ungdomsrocker.

Tannløst og tidvis pinlig – å se Adrian Sellevoll sparke lett borti en tromme med sine fine lakksko er veldig, veldig ironisk i forhold til låta.

Mia Gundersen: «Sweet Child O' Mine»

• Av: Guns N'Roses, 1987

Ikonet Mia Gundersen er tilbake!

Denne sjangeren skal vel passe henne ypperlig, og med den stemmekontrollen er det veldig få faremomenter å spore.

Mia er uredd, selvsikker og rutinert. Det kommer godt med når man skal tolke Axl Rose, en av tidenes beste rockevokalister.

Her kunne jeg likevel ønske meg enda litt mer trøkk, selv om man selvsagt ikke kan forvente Axl Rose-nivå fra Mia Gundersen.

Det er nok de soulete fraseringene som bidrar til å ta denne fremførelsen litt ut av rockesjangeren, og det kan av og til bli litt vel teatralsk. Hun er alltid klokkerein på tonene, men faremomentene det skulle være så få av meldte seg altså på likevel.

Melis: «Smells Like Teen Spirit»

• Av: Nirvana, 2011

Melis’ gjennomarbeidede og tekniske vokal hadde full kontroll på Adele forrige uke, men hva skjer når hun skal tolke Kurt Cobain?

Her må man virkelig flytte fokus, fra det flinke og polerte til det møkkete og utrente. Man skal ikke riffe, vibrere eller frasere i det hele tatt!

I åpningsverset ser Melis ut til å ha omfavnet det grungy, og klarer til og med å fremstå direkte nifs i blikket.

I refrenget kommer likevel hennes store akilleshæl til syne: vibratoen frarøver låta all sin skitne energi, og vi begynner heller å nærme oss rockeopera.

Utover i låta blir det også veldig tydelig at pusteteknikken ikke er helt på plass.

Dette ble nok en litt for stor omveltning for gullstrupen, altså.

Aleksander With: «No One Knows»

• Av: Queens of the Stone Age, 2002

Alexander valgte seg den forferdelig kjedelige «Clocks» av Coldplay forrige lørdag, og denne gangen har han altså gått i stikk motsatt retning. «No One Knows» er et originalt og modig låtvalg.

Alexander innrømmer nerver, men likevel skal han altså både spille gitar og synge et av Josh Hommes magnum opus.

Det blir dessverre tidlig klart at Alexander With antagelig ikke har en unik nok stemme til å yte denne låta rettferdighet. Dette låter aller mest platt – aldri direkte elendig – men gjennomført pregløst.

Vokalen har hverken nok styrke eller særpreg til å tilføre noe.

Dette ble en forglemmelig affære, som fort kan sette Alexander i faresonen i kveld.

Mari Bella: «Somebody To Love»

• Av: Queen, 1976

Så skal vi få kveldens mest vågale låtvalg!

For hvem kan egentlig nå Freddie Mercury til anklene? Det er jaggu tøft å velge å tolke en av tidenes beste vokalister når man først skal kaste seg ut i en ny sjanger.

Men fy fader, dette er jo virkelig helt utrolig. Mari Bella våger til og med å leke med låta og låter vanvittig nok aldri anstrengt. Hver eneste tone sitter, energien er helt upåklagelig og tilstedeværelsen er så naturlig kul at man blir skjelven i knærne.

Det krever sin vokalist å ta denne ikoniske låta i hendene og virkelig gjøre den til sin egen, men Mari Bella gjør ikke bare det - hun løfter den faktisk fra originalen!

Dette er noe av det mest imponerende jeg har sett i Stjernekamp siden Bilal Saab og Adam Douglas’ duett i 2019.