Oi oi oi, for en kveld.
Vi er (dessverre) ferdige med Stjernekamps operakveld, og det ble slutten på arien for min nye favoritt Mia Gundersen.
Det var nok det dristige valget om å gjøre operakvelden til en musikalkveld som felte henne, og det kan man neppe klandre publikum for. Synd, men Mia har i alle fall gitt oss noen ikoniske fremføringer i høst!
Ellers imponerte Alexander With voldsomt for første gang i høstens sesong, mens Odd René overraskende nok missa litt på sjangeren, selv om vokalen som alltid var klokkerein.
Damien med sin enorme tilstedeværelse og dynamittgubbe av en stemme og Elle Maijas urkomiske kattejammer stjal showet i kveld, men også Tone Damli presterte langt over forventet evne.
Alt i alt syns jeg dessverre nivået var altfor høyt og altfor lite komisk på årets operakveld, det vitner nok om at årets deltakere rett og slett er for flinke.
Bra for konkurransen, i alle fall!
Neste uke er det klart for 90-tallet i Stjernekamp, og da krysser jeg fingra for at én av deltakerne synger Pacific Blue-introlåta. Eller alle sju deltakerne, da. Så lenge den kommer!
Vi sees neste lørdag!
Kveldens framføringer i rekkefølge:
Odd René Andersen: «La donna è mobile»
- fra «Rigoletto» av Giuseppe Verdi (1851)
KLASSIKER: Odd René Andersen hadde valgt seg ut «La Donna è mobile» fra Verdis «Rigoletto».
Odd René har gjort et smart valg her – La Donna É Mobile er kjent for de aller fleste, og det gjør det enklere for han å vise for seere og dommere at han treffer det han skal treffe.
Som vanlig er det lite å utsette på Odd Renés toneforståelse, men man kan jo naturligvis høre soulrock-vokalisten i de høyere partiene. Innlevelse og historiefortelling derimot, er det så som så med.
Opera skal jo ofte være så teatralsk som mulig, og her kan Odd René med fordel dra på enda litt mer. Han er jo så løssluppen i egen sjanger, så det bor definitivt noe teatralsk i ham!
Odd René gjør det selvfølgelig upåklagelig vokalmessig, men det var heller aldri den store utfordringen. Man skulle bare ønske seg litt mer outrert rolletolkning.
Tone Damli: «Les tringles des sistres tintaient»
- fra «Carmen» av Georges Bizet (1875)
CARMEN: Tone Damli leverte et skikkelig show i sin Carmen-tolkning, og fikk ros fra både dommerpanelet og NRKs anmelder.
Tone har definitivt klart historiebiten her!
Hun briljerer som livsfarlig fristerinne, og ikke nok med det – hun klarer også å håndtere den ekstremt utfordrende arien, som nesten aldri noe annet enn helt forferdelig krevende.
Ingen overraskelse det, i grunnen, Tone er jo i utgangspunktet en svært habil vokalist.
Jeg må hevde meg både overrasket og imponert, selv om det selvfølgelig er noen litt komiske partier der pusten og tonetreffene kommer litt til kort. Men du verden, dette var ikke verst, Tone!
Elle Maija Klefstad Bær: «Duetto buffo di due gatti» (Duett for to katter)
- basert på «Otello» av Gioachino Rossini (1816)
MJAUER I VEI: Elle Maija Klefstad Bær bega seg ut på en katte-inspirert duett fra «Otello». Spenstig!
Elle Maija, den køddne, har selvsagt valgt seg noe kødd. «Duetto buffo di due gatti» bygger på Rossinis «Otello», og er en duett for to katter. Hun er i kveld bare én katt, og således må man beherske kunsten å innbille seg at man er to katter.
Absurd nok, det.
Elle Maija er den mest lekne, og kanskje også den modigste, deltakeren i Stjernekamp, og det kommer godt med når man skal forsøke seg på en sjanger der man er totalt på bortebane.
Vekker sporenstreks latter fra publikum, og viser at den komiske timingen sitter fordømt godt. Dette utarter jo raskt til å bli en slags parodi på opera, og går dermed inn i Stjernekamp-historien som noe av det frivillig morsomste vi har sett.
Her får vårt godeste Bær slått to fluer i én smekk: Hun får vist seg som en ypperlig komiker, og en som en av de smarteste deltakerne gjennom tidene.
Kan du ikke opera, så velg noe kødd. Herlig!
Mia Gundersen: «Habanera»
- fra «Carmen» av Georges Bizet (1875)
DEN ANDRE CARMEN: Mia Gundersen i full operabravur – på engelsk!
Så er det tid for Mia! Min nye favoritt har valgt Habanera fra Bizet-operaen Carmen, og er med det kveldens andre Carmen-deltaker.
I motsetning til Tone har Mia valgt å gå for den engelske oversettelsen, men det tar ingenting vekk fra Carmen selv – en karakter Mia mener å kjenne seg igjen i. Denne beinharde karakteren kler jo få deltakere bedre enn hun kler Mia, så da passer det jo godt at Mia ser helt fullstendig bananas fantastisk ut i dette kostymet.
Vokalen har imidlertid lite med opera å gjøre, og Mia får sjeldent tak i den store kraften og de veldige vibratoene som kjennetegner dette verket. Dette minner vel mer om en musikalaktig rockeopera?
Uansett sjanger – Mia Gundersen er jo også et godt skuespillertalent, et talent som kommer kraftig til sin rett her. Ingen tvil om at Mia er vant til å prestere i rolle på scenen, så med unntak av at vokalen hennes ikke henger helt med på sjangeren gikk da dette riktig så bra!
Adrian Sellevoll: «En fuglefanger er jeg, ja»
- fra «Tryllefløyten» av Wolfgang Amadeus Mozart (1791)
EX IN THE CAGE: Adrian Sellevoll tok fatt på Mozarts «Tryllefløyten», med utstoppede fugler og damer i bur på scenen.
Adrian har funnet fram til en av de mest fornøyelige, tilgjengelige og humoristisk anlagte operaverkene. Det er nok lurt, fordi her har vi en kar som har få forutsetninger for å imponere vokalteknisk.
Det er ikke ofte man ser for seg Papaegno med capsen bak fram, men Adrian Sellevoll er kanskje den moderne Papageno?
Adrian er jo unektelig veldig søt der han titter opp fra gulvet, og jeg må jo nokså overrasket innrømme at denne karen har fått god hjelp av coachingen. Pusteteknikken og kontroll er ofte er helt på jordet, men han har i alle fall lært seg å bruke kraften og magen.
Og denne karismaen og sjarmen er uslåelig, om ikke annet!
Jeg kan vel neppe by på en toppkarakter her, men forutsetningene tatt i betraktning er ikke dette noe katastrofe!
Mari Bella: «Una voce poco fa»
- fra «Barbereren i Sevilla» av Gioachino Rossini (1816)
VANSKELIG: Mari Bella hadde valgt seg en utfordrende arie som hun var fast bestemt på å klare – men NRKs anmelder mente det var grunn til å være litt skuffet.
Så er det duket for Mari Bella! Hun er jo definitivt en av de mest begavede vokalistene i konkurransen, og hun har valgt seg en ikonisk arie fra en legendarisk komediaopera.
I dette tilfellet handler det om tvangsekteskap, som jo ikke er spesielt komisk.
Men! Tvangsekteskapshistorien setter i alle fall stemningen for lengsel etter den egentlige kjærligheten, en stemning Mari Bella pent formidler fra start. Det blir imidlertid også tydelig at hun sliter mer med tonene her enn jeg hadde forventet.
Litt overraskende, for hun er jo vanligvis veldig trygg i krevende og anstrengende leier. Men når hun først treffer er det jaggu godt å høre på!
Mot slutten blir det nok litt for krevende for henne, men så er det jo også det mest krevende partiet. Her blir det for hektisk, for utrygt og for masete.
Det må være lov å vente mer av en i utgangspunktet så god vokalist.
Aleksander With: «'O sole mio»
- av Eduardo di Capua og Alfredo Mazzucchi (1898)
TENOREN ALEKS: Aleksander Withs tolkning av operaklassikeren fikk mentor Eli Kristin Hanssveen til å reise seg i begeistring.
Alexander With har valgt den største operaklisjeen av dem alle: «O Sole Mio». Det er vel noe sånt Donald synger når han skal imponere Dolly, er det ikke? Dette er den absolutt første tittelen man tenker på når man hører ordet «opera», og det er ikke sikkert det er en stor fordel.
Men, denne låta er faktisk ikke opera, altså!
With har jo som han selv sier, en litt typisk pusete boyband-stemme, men kanskje tanken på sønnen kunne gjort det lettere å bruke litt kraft? I «verset» er det i all hovedsak en popvokalist som synger et (for seg) ukjent klassisk verk, men i «refrenget» drar Alexander ordentlig på og treffer endelig det han skal.
Her kommer innlevelsen fram, og kraften og inderligheten i formidlingen tiltar sterkt. Kostymet er kanskje kveldens minst spennende, men hva gjør det vel med en nitrist hatt fra H&M når vokalprestasjonen er som dette. Overraskende fantastisk fra Alexander!
Damien: «Estuans interius»
- fra «Carmina Burana» av Carl Orff (1937)
I FYR OG FLAMME: Damien rundet av operakvelden i Stjernekamp med sitt barokke sceneshow.
Damien har naturligvis valgt noe så sprøtt som en del av kantaten Carmina Burana fra Carl Orff. «Satanisten fra Drammen» har vært offensiv hele veien så langt, og operakvelden er altså intet unntak, selv om dette heller ikke kan kalles opera.
Han har som kjent en av de kraftigste stemmene i årets konkurranse, og har tydeligvis også et godt talent for formidling. Her er Damien både fryktinngytende og intens, ja, det ser nesten ut som at Gamle-Erik sjøl står på rikskanalen i beste sendetid.
Damien gjør nok et fremoverlent valg som kler stemmen hans enormt godt, og dette er for meg en nesten perfekt gjennomføring. Han får til alt han vil her, og eier scenen med reint og skjært drap i øynene. Beintøft, enorm kraft og veldig unikt.
Supert, Damien!
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finner alt det nyeste på nrk.no/anmeldelser.
