Anmeldelse

Eldre herre raser mot mobiltelefoner og ekteskap

Legendariske Jerry Seinfeld (66) frister Netflix-publikummet med sitt første standupshow på 22 år, men det virker ikke som om han har rukket å skrive spesielt mye nytt materiale på den tiden.

Jerry Seinfeld på scenen med mikrofon

GOD PRESENTASJON: Leveringen og tilstedeværelsen til Jerry Seinfeld er perfeksjonert til fingerspissene.

Foto: Jeffery Neira / NETFLIX

Terningkast: 2

Jerry Seinfeld trenger i verste fall kun en helt enkel introduksjon. De siste årene har han syslet mest med intervjuserien «Comedians In Cars Getting Coffee». Men komikeren skapte det mange mener er tidenes beste humorserie på TV, «Seinfeld», sammen med makker Larry David, og han figurerer ofte på lister over tidenes beste standup-komikere.

Det begynner å bli noen år siden Seinfelds storhetstid på TV, så at Netflix endelig kan friste med nytt materiale i «23 hours to kill» fra en av tidenes aller største standup-legender, er en begivenhet på størrelse med Jerry Seinfelds ego.

66-åringen har alltid spesialisert seg på observasjonshumor levert i sin pureste form, helt fritt for banneord og vulgariteter. Det sies at Jerry Seinfeld var blant de første som satte ord på mange av de observasjonene som i dag fremstår helt selvfølgelige og innlysende.

GAMMEL SEINFELD

Frykten for gubberi dirrer

At han deretter har brukt 22 år på noe lite, føles som et spark i magen.

Seinfeld starter showet med en litt oppusset versjon av en gammel bit fra Seinfeld-serien om hvor mye planlegging og irriterende unødvendigheter som går med til å gå ut og gjøre noe kontra å sitte hjemme. Han synes fremdeles det meste i livet er irriterende – et nokså forlokkende fenalår av et livssyn å koke standup-suppe på.

Men når det har gått 22 år siden sist, og komikeren har rukket å bli 66 år, ligger den dirrende frykten for gubberi hele tiden i bakhodet.

Og ganske riktig, det tar ikke mer enn 15 minutter før den første tiraden mot alle 66-åringers felles fiende, mobiltelefonen, er et faktum. At mobiltelefoner er en stor del av livene våre er en så åpenbar og uinteressant observasjon at det føles flaut bare å skrive det. Enda verre er observasjonen når den kommer fra «the usual suspect»: 66-åringen.

Hadde det bare vært en ny vinkling å spore, en forfriskende tanke, en humreverdig formulering – men nei. Det går stort sett ut på å gjøre narr av at man er avhengig av mobiltelefon i 2020 («Mennesker finnes bare for at mobiltelefonene skal ha en lomme å være i»).

Vel vel, det måtte jo komme. Bra å få det av veien ganske tidlig i alle fall.

TRAILER for det nye showet.

Etter cirka 15 minutter med «haha iPhone», er vi over i det Jerry Seinfeld kaller en slags del 2. Vi flytter oss fra observasjoner om verden rundt ham, til observasjoner om den lille verdenen han selv befinner seg i: Ekteskapets uutholdelige torturkammer.

Fortsatt god på presentasjon

Denne delen bærer også preg av svunnen tid på samme måte som Tamagotchi, Jojo og Mot i Brøstet på TV.

Det er muligens et marked for denne typen humor der ute fremdeles, men personlig har jeg i alle fall spist meg mett på formuleringer som skal understreke stereotypiene om at i et ekteskap er det slik: Menn er glade i sport, og kvinner glade i å mase. Ikke bare er observasjonene oppbrukte, men de varer og rekker også.

Jerry Seinfeld

GUBBETE: Vitsene og observasjonene er oppbrukt.

Foto: Jeffery Neira / NETFLIX

Jeg får mer glede ut av den nyvunne gubbeskrikingen Seinfeld har lagt til seg. Han begynner å minne mer og mer om sin kollega Larry David. Muligens overkompenserer han for sin tilårskommenhet med en overdreven oppvisning i ungdommelig bravur og energi, men det bidrar i alle fall til at man husker på hvorfor Jerry Seinfeld anses for å være en av tidenes beste komikere. Leveringen og tilstedeværelsen hans er perfeksjonert til fingerspissene, så han presenterer i alle fall de gamle observasjonene sine godt.

Humoren har flyttet seg

Noen vitser fremstår ferske – og dermed imponerende. For eksempel når mennesker i buffet-kø sammenlignes med det å slippe en hund på egen hånd inn i dyrebutikken og be den kjøpe det den selv tror er nok hundemat. Men når settet avrundes med en resirkulert bit om at han nekter å plukke opp søppel etter seg på kino (brukt på Oscar-utdelingen i 2007), i tillegg til en litt mer utfyllende versjon av nok en gammel vits fra en Seinfeld-episode (hvorfor går ikke veggene på offentlige toaletter helt ned til gulvet?), får jeg bekreftet at dette showet i hovedsak bare er mer av det Jerry Seinfeld drev med for 30–40 år siden.

Dessverre (eller heldigvis) har humoren flyttet seg en del siden den gang, og nå kan det virke som at den komiske misantropien Jerry Seinfeld presenterte oss for i sin spede begynnelse, har mistet brodden. Den har blitt dagligdags og nesten forutsigbar.

Jeg har alltid vært veldig begeistret for Jerry Seinfeld som manusforfatter, helst i tospann med Larry David, men alene på scenen blir det for klassisk, gammeldags og gubbete for meg.