Strålende Beethoven-fest i Rosendal

Rosendal Kammermusikkfestival har siden 2016 vært stedet hvor vår internasjonale stjernepianist Leif Ove Andsnes kan realisere noen av sine villeste drømmer på kammermusikkens område.

Formelen har etter hvert blitt velkjent. 10 konserter fordelt over drøye tre dager, supplert med foredrag og utstillinger. Det hele viet et nøye definert festivaltema, som regel en bestemt komponist.

Nivået på musikerne og den kløktige utformingen av konsertprogrammene gjør denne festivalen enestående, også i internasjonal sammenheng.

Legg til de usedvanlig vakre omgivelsene under den mektige Folgefonna i Hardanger, og du har en begivenhet som i usedvanlig grad er egnet til å frembringe sjelens rekreasjon, for å si det med gode gamle J.S. Bach.

Dog ikke uten innsats. Her er det mange mektige inntrykk å fordøye på få dager. Næringsrike måltider, rikelig med kaffe og god nattesøvn er å anbefale.

Forsinket Beethoven-feiring

Det publikum fikk oppleve i Rosendal i år var en modifisert utgave av festivalen som måtte avlyses i det første pandemiåret 2020. Dette var året hvor 250-årsjubileet for Ludwig van Beethovens fødsel ble feiret over store deler av verden, selv om hensynet til smittevern la en betydelig demper flere steder enn i Hardanger.

Årets utgave av Rosendal Kammermusikkfestival var på ingen måte noen ukritisk hyllest av denne mest myteomspunne av alle figurer i vestlig kulturhistorie.

Leif Ove Andsnes’ intensjon har snarere vært å skape et rikere og mer nyansert bilde av mannen som på godt og vondt har inkarnert vårt moderne begrep om «det store komponistgeniet».

Nå skal det godt gjøres å unngå hyllest av en komponist som så til de grader har beholdt evnen til å gjøre inntrykk på mennesker av alle slags identiteter. Men jeg vil tro at de aller fleste dro hjem med et rikere og mer nyansert bilde av Beethoven etter disse dagene i Hardanger.

At fjellmassivene omkring Rosendal ofte var innhyllet av mørke og truende regnskyer føltes bare helt riktig i denne sammenhengen. Og på siste dag kom sola frem, som en strålende finale i en slags meteorologisk Skjebnesymfoni.

Kjent og ukjent

Hele 22 verk av Beethoven ble fremført i løpet av festivalen, i tillegg til utvalgte verk av Bach, Mozart og Hugo Wolf. En tydelig forbindelse til samtiden ble også sikret gjennom festivalens to komponistprofiler: veteranen Ketil Hvoslef og unge og fremadstormende Marius Neset.

Begge komponister skriver verk som på ulike måter kobler seg på Beethovens estetikk: Hvoslef gjennom lekenhet og rytmisk driv, jazzmusikeren Neset gjennom improvisasjonen som utgangspunkt for komposisjon. Flere av verkene fremsto som en forfriskende påminnelse om at Beethovens tonespråk og fremgangsmåter fremdeles er høyst aktuelle.

Av Beethoven-verkene var det noen av komponistens mest kjente, men også en god del mindre kjente skatter.

Jeg har ofte lest at Beethoven lagde arrangementer for sangstemme, klaver, fiolin og cello av et stort antall irske og skotske folkemelodier. Disse er ytterst sjelden å høre i dagens konsertsaler, men et fint utvalg av dem ble fremført i Rosendal.

Særlig sangene fremført torsdag formiddag i Baroniets Riddersal gav et fascinerende innblikk i en side av Beethoven som i dag er helt ukjent. Tyske Dorothea Röschmann sørget for å lade disse enkle sangene med mye drama. Kompet var ytterst fargerikt, ikke minst takket være pianist Kristian Bezuidenhout, som spilte på et Haffner-klaver bygget ca.1830-40.

Da hadde Bezuidenhout akkurat stått for et av festivalens store høydepunkter: En fremførelse av Beethovens Klaversonate nr. 7 i D-dur, Op. 10 nr. 3, på nettopp dette instrumentet, bygget få år etter Beethovens død. Å høre Beethovens sonate på nettopp dette instrumentet var en åpenbaring, ikke minst på grunn av Bezuidenhouts blikk for klanglige detaljer.

Ujevn stjernekvartett

Beethovens strykekvartetter gikk som en slags rød tråd gjennom årets utgave av Rosendal Kammermusikkfestival. Disse ble fremført av Quatuor van Kuijk, en ung strykekvartett fra Frankrike som har etablert seg i toppsjiktet de seneste årene.

Quatuor van Kuijk spilte intet mindre enn fem Beethoven-kvartetter i løpet av festivalen. Ingen av disse fremførelsene satt helt som de skulle i mine ører. De unge franskmennene legger opp til en hypervirtuos stil, med høye tempi, store kontraster, og knivskarpt samspill.

Ofte var det imidlertid nettopp presisjonen som sviktet for kvartetten, som åpenbart gapte over veldig mye disse tre dagene. Samtidig er det noe med dyrkingen av ekstremer som fremstår som utvendig, og som til syvende og sist bare står i veien for det musikalske uttrykket.

Heller ikke den islandske pianokometen Víkingur Ólafsson klarte å leve opp til sitt rykte som en av de hotteste pianistene på planeten for tiden. Ólafsson spiller hyperraffinert på plate, men låt hardt, kantete og insisterende når han satt på podiet foran et levende publikum i Rosendal. Hans vektigste bidrag under festivalen var en fremføring av Beethovens velkjente Pathétique-sonate i C-moll, Op. 13, spilt hakk i hæl på Mozarts Klaversonate i C-moll K.457.

Det som åpenbart var tenkt som en rystende demonstrasjon av romantikkens gjennombrudd i klavermusikken endte opp som en heller prosaisk gjennomspilling, hvor de store faktene aldri helt fungerte på verkenes premisser.

Da var det mer givende å høre den eminente norske pianisten Sveinung Bjelland, både i flere spreke kammerverk av Hvoslef, og ikke minst i Beethovens store Klaversonate i E-dur, Op. 109. Disse langt mindre prangende fremføringene var preget av teknisk overskudd, vakre poetiske detaljer og formmessig overblikk.

Savnet større soloverk med Andsnes

Ikke uventet var festivalsjefen selv involvert i noen av festivalens mest strålende øyeblikk.

Et av dem fant sted i en konsert i Kvinnherad kirke, hvor Andsnes akkompagnerte sopran Dorothea Röschmann i sanger av Beethoven og Wolf.

I Beethoven-sangene opplevde jeg riktignok Röschmanns stemme som i overkant dramatisk og en anelse skarp i klangen. De hyperekspressive Goethe-sangene til Hugo Wolf var derimot romansekunst av sjeldent kaliber. Andsnes’ klaverspill vekslet naturlig mellom det intime og det nesten orkestrale, med en bemerkelsesverdig evne til å dyrke subtile detaljer.

Et annet høydepunkt var i formiddagskonserten på festivalens siste dag, hvor Andsnes spilte Beethovens tidlige klavertrio i C-moll sammen med fiolinist Alina Ibragimova og cellist Audun Sandvik. Her hørte vi tre musikere som fikk dette til dels høydramatiske verket til å åpne seg opp gjennom lydhørt samspill, fritt for prangende og utvendige gester.

Det jeg imidlertid savnet var å høre Andsnes selv fremføre et av Beethovens større verk for solo klaver.

Andsnes spilte riktignok to av Beethovens uforlignelige bagateller (den ene den velkjente «Für Elise») på et Streicher-klaver fra 1840 – en opplevelse som definitivt gav mersmak. Jeg håper dette ikke er siste gang Andsnes fremfører musikk på et historisk klaverinstrument.

Men en riktig storslått solosonate eller et variasjonsverk av Beethoven fra Andsnes’ hånd - det hadde vært noe, i en festival som uansett kommer til å sitte i minnet hos mange resten av denne sommeren.