Anmeldelse

Stor ståhei for ingenting

Pornomusikalen «Gullstrupen» advarte på forhånd mot oralsex, onanering, orgasme og ejakulasjon. Den viste seg å være en revyaktig musikal med litt eksplisitt bilde- og videomateriale vist på skjerm nå og da.

Fra "pornomusikalen" Gullstrupen

GULLSTRUPEN: Vilde Bodsberg gjør en respektabel rolle som Lea.

Foto: Magnus Thorsen Helstad / Gullstrupen

Med tanke på alle advarslene på forhånd, at publikum måtte skrive under på at de var innforståtte med innholdet i musikalen, at vi visste hva som kunne forekomme og så videre, så var det veldig lite sjokkerende med det som er blitt kalt «verdens første pornomusikal».

Den som tror at det vil forekomme noen som helst form for ekte seksuelt samkvem fra scenen i denne musikalen, tar grundig feil – eller er blitt gitt forventninger som ikke svarer til det musikalen faktisk leverer.

Nyskaping

Det kan hende sistnevnte stemmer, i alle fall hos deler av de flere hundre publikummerne som var på premieren av «Gullstrupen». «Gullstrupen» hadde premiere i anledning musikkteaterfestivalen Musikal-i-teten, en festival arrangert av studenter ved Musikkteaterhøyskolen. Den sies å være Nordens største musikkteaterfestival, og arrangeres i 2019 for fjerde gang.

Ett av festivalens mål er å tilrettelegge for nyskaping og videreutvikling av musikkteaterfeltet. Årets tema er humor, og de som står bak «Gullstrupen» ønsker å utforske pornoens tosidighet og å blande porno, musikkteater og humor.

I premierekøen i regnværet utenfor Sentralen i Oslo var stemningen høy, og flere snakket om at de ville sitte på første rad «for å kjenne lukten» – samtidig som de var redd de skulle bli «spruta på». Sikkert litt på tull, men det sier samtidig noe om forventningene denne musikalen har bygd opp, og det sier også noe om hva unge musikalgjengere (i hvert fall disse) tenker det er ålreit å bevitne som publikummere i et show.

Kameraets gledespike

Handlingsreferatet er slik: Lea driver med camming – hun tar seg betalt for diverse typer avsugning via webkamera. Dette vet ikke kjæresten om. Forviklinger gjør at han tror hun er en skikkelig god sanger, noe hun også viser seg å være, og med ett får hun mulighet til å gjøre kometkarriere som artist. Men er det det hun egentlig vil?

Historien er syltynn, men reddes av sangmaterialet. Mathias Luppicinis komposisjoner er som en slags Melodi Grand Prix-godtepose med sjanger- og tempovekslinger, modulasjoner og lignende musikalske klisjéer. Det passer godt inn i revystemningen som settes fra forestillingens første sekund.

Sangtekstene boltrer seg i et hav av erotiske referanser, og det er klart det blir artige ordspill av det. Sangene er meningsfulle fordi de er handlingsbærende. Men det er ikke nok til å skape kvalitet.

De enkelte sangnumrene står greit isolert sett, men sammenhengen i historien er likevel ikke god nok. Skuespillet er heller ikke overbevisende, selv om Vilde Bodsberg som den talentfulle Lea gjør en respektabel rolle.

Scene fra "pornomusikalen" Gullstrupen

BRUKBARE SANGNUMRE: De enkelte sangnumrene står greit isolert sett.

Foto: Nicolai Gundorff Asmussen / Gullstrupen

Sin egen vei

«Gullstrupen» er en ganske vanlig historie om et menneske som vil finne sin vei, og ønsker aksept for livsvalget sitt. Det spesielle ved forestillingen, i den grad noe er spesielt, er erigerte kjønnsorgan i mer eller mindre bevegelse projisert på skjerm.

Nakne skuespillere på scenen har forekommet før. Kan hende ikke så ofte i musikaler, men i scenekunsten for øvrig. Som i andre forestillinger som er blitt laget om porno, eksempelvis Kate Pedrys «Pornography» fra 2008, skjedde det som var av eksplisitte scener via skjerm, de fleste klippene var hentet fra Internett. Og materialet som ble vist i Pendrys forestilling, var langt grovere enn det «Gullstrupen» vartet opp med. «Pornography» dreide seg om en rettssak mellom pornobransjen og pornomotstandere, og tyngdepunktet lå på pornoens mørke sider.

«Gullstrupen» handler om selvbestemmelsesrett. Det handler ikke om en kuet kvinne som blir tvunget til å gjøre ting hun ikke har lyst til. Det stykket burde tatt opp, men som det sier lite om, er følgene av å ha hatt en pornokarriere.

Hvilke dører som eventuelt stenges for dem som har hatt dette som levebrød, og hvorfor det eventuelt er slik. Men om det passer i en musikal – tja. Det gjør vel det, så lenge det kan synges.

«Kan jeg si hva jeg vil så lenge jeg synger det?» var tittelen på en festivaldebatt i forkant av «Gullstrupen». I ytringsfrihetens navn er svaret så klart «ja», men et mer interessant spørsmål er om man kan vise hva man vil på scenen. Så lenge det skjer via skjerm, kan man tydeligvis det.

«Gullstrupen» bringer lite nytt til torgs. Kjønnsorgan på skjerm og nakne kropper på scenen er gammelt nytt. Ut over dette virker det ikke som om de som står bak musikalen faktisk hadde en tanke om å være nyskapende.

Kunstnerisk er «Gullstrupen» fort glemt.

Musikalen «Gullstrupen» har fått sin egen logo. Aldersgrensen er 18 år. Aslak Maurstad er regissør. Jonas Lund er produsent.