Optimist på full styrke

Jubilanten Jahn Teigen har gitt oss mye. Han har gitt oss latter og tårer, opp- og nedturer, skuffelser og kjærlighet. Og allsang. Masse allsang.

Sangene hans har for lengst lydsatt livets musikal for de fleste av oss. På godt og vondt har vi knyttet dem til egne minner om skjelettdrakter, flygelkjærlighet og lett omskrevne nødrim på rosa ark.

Dermed blir fallhøyden stor når flinke folk skal lage nye bilder og nye historier til musikken som har tonesatt livet selv.

Ellevill farse

På forhånd er vi lovet en ellevill og humoristisk kjærlighetshistorie. Og ellevilt blir det.

Det handler ikke om Jahn Teigen. Det handler om den ulidelig selvopptatte komponisten Viktor Sibelius (Hans Marius Hoff Mittet) og hans smertefulle skrivesperre.

Sibeilus´ musikal skal settes opp om 72 timer, og komponisten vil heller shoppe og oppføre seg ufyselig enn å skrive sanger. Den pengegriske manageren (Hilde Lyrån), den kjærlighetssyke butleren Kaj (Jan Martin Johnsen) og tredjegenerasjons elektrikeren Kjell (Gustav Nilsen) gjør så godt de kan for å få ham på glid. Ikke engang «Do Re Mi»hjelper.

Ikke før den unge studenten Sarah (Sarah!) ringer på døra. Da våkner Sibelius til liv. Sarah minner ham om hans første kjærlighet (musikalens nydeligste hommage).

Vil du ha show? Show skal du få!

Etter hvert tar det helt av. Lyset går, kandelaberet rister, og folk kommer inn og ut av dører og opp og ned av trapper. Dreiescenen svinger så fjæra fyker, ensemblet danser og paljettene blinker. Det snubles ikke så mye, men det er bare på hengende håret når avslutningsnummeret toppes med en steppende klovn blant fjærkledde gaseller i høye hæler.

Dette er en musikalkomedie med en dash av Broadway, ispedd litt sjarm à la Prøysen. Og en kjærlighetshistorie som likner litt for mye på den om den selvopptatte artisten og manageren i «Love Actually».

Problemet er bare at når «Den spanske flue», «Priscilla, ørkenens dronning» og «Snikker Andersen» skal møtes i en høyere enhet som heter Jahn Teigen, så blir det fort vekk litt for mye av det gode.

Hvor er Jahn?

Jo da, han er der. Vi kan kjenne ham igjen i det unorske og grandiose, i tant og fjas, i absurd humor og Prima Vera-referanser. Og i musikken.

Dette er en hommage, og kanskje er meningen bare at vi skal ha det gøy.

Men så er det de Teigen-følelsene da. Minnene om den første forelskelsen i «Min første kjærlighet» og kjærlighetssorgen vi følte da «Adieu» ble soundtracket til 80-tallets tristeste brudd. Det som føles enkelt, nært og ekte.

Vil man ha disse bildene erstattet av en fjærkledd kjærlighetshistorie som begynner og slutter i et pappbeger på fertilitetsklinikk? Om det strides nok de Teigen-lærde.

Et lag av entusiaster

Det er lite å si på prestasjonene. Alle på scenen leverer som de skal med stor presisjon, bandet spiller nydelig og kostymene glitrer.

Det er ingen tvil om at denne musikalen er laget av entusiaster som elsker Jahn Teigen, Grand Prix og stor underholdning. Det er heller ingen tvil om at fans som elsker disse tre tingene kommer til å gå mann av huse for å se denne forestillingen.

Det unner jeg dem av hele mitt hjerte.