Feiring av en fantastisk arv

• Les på nordsamisk: Árvvoštallá Áillohačča: – Vásáhus masa áinnas ávžžuhan mannat!

«Jeg vil dø – som jeg har levd – Bli borte med viddas vinder – Gå opp i fuglenes sang».

Det skrev den samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapää (født på den finske siden av Sápmi), bedre kjent under kunstnernavnet Áillohaš.

For et bredere publikum er Áillohaš kanskje mest kjent som samen som joiket under åpningsseremonien til OL på Lillehammer, men også som skuespiller i den norske filmen «Veiviseren» fra 1987.

Men Nils-Aslak Valkeapää var så mye mer enn skuespiller og artist. Han var poet, maler, tegner, fotograf, bokkunstner, komponist og dramatiker.

Nå vises hans mangfoldige og fargerike kunstnerskap i hele sin bredde på Henie Onstad Kunstsenter.

Brennende engasjement

Valkeapää søkte seg bort fra reindriftstradisjonen da han ikke ønsket å drepe dyr, og tok i stedet lærerutdanningen. Men det var ikke lærer, men multikunstner han skulle bli.

Gjennom hele sitt altfor korte liv sto han på barrikadene for samiske rettigheter. Han skrev pamfletter, startet organisasjoner, som samiske kunst – og forfatterforeninger, flere samiske forlag, både for utgivelse av litteratur og musikk. I tillegg var han en brennende engasjert kulturkoordinator for Verdensrådet for urfolk. Han var opptatt av å skaffe en arena der urfolk fra ulike deler av verden kunne møtes og utveksle både musikk, poesi og kunst, men også tradisjoner og livsanskuelse. Han brukte mye tid og ressurser på å arrangere verdens første urfolksfestival Davvi Šuvva i 1979.

Menneskets plass i naturen

Áillohaš er særlig kjent og elsket i det eksperimentelle musikkmiljøet. Han kombinerte joik og jazz og sydde sammen symfonier av naturens egne lyder, som for eksempel i «Goase Dušše»(«Fuglesymfonien») som kan oppleves i sin helhet i utstillingen.

Hans sterke forhold til joiken har gjort at han også er blitt betraktet som en sjaman/noaide. Helt fra han var barn snakket han med fuglene og lyttet til trærne og elven og fossefallene. I dag ville vi nok kanskje heller kalle han en økofilosof, siden han gjennom både tekster, musikk og bilder insisterte på menneskets plass i naturen.

Fascinasjonen for samisk spiritualitet finner vi i rikt monn i hans bildekunst. Trommen, solen, kraftdyret, urmoderen og vindmannen er symboler som går igjen.

I ett maleri ser vi et blåfiolett vann med konturene av mørke fjell som tegner seg mot en brennende rød himmel i bakgrunnen. Bakken er rødoransje som flytende lava, og består av skimrende prikker, som minner om stjerner. Tre stiliserte skikkelser med utstrakte armer og med staver i hendene bærer mektige glorier på hode, som brennende tiaraer, kanskje som et bilde på en åndelig sans. Den midterste er høyere enn de to på sidene, og fremstår som en lederskikkelse. Over denne høye figuren ser vi et gult solsymbol på himmelen, som også har form av en runebomme (samisk tromme) omkranset av reinsdyrsgevirer. På trommen ser vi tiur og bjørn og dansende helleristningsaktige skikkelser i bakgrunnen.

Ujevn som bildekunstner

De fleste bildene hans er som dette fargesterke, ofte konsentrert om primær- og sekundærfargene (rødt, blått og gult, og lilla, grønt og oransje). Nils-Aslak Valkeapää har et utvilsomt kunstnerisk talent og en uttrykkskraft, men er som bildekunstner likevel ganske ujevn, kanskje ikke så rart i og med at han mangler skolering. Han er best der han jobber med tegning på nesten grafisk maner, med klare svart-hvitt-kontraster der teknikken tvinger frem tydelige formvalg.

Samenes bilder

Kunstprosjektene hans handlet mye om å ta tilbake eierskapet til den samiske kulturen. Han ville for eksempel ikke selge bildene sine utenfor Sápmi (det samiske begrepet på samenes geografiske og kulturelle hjem). Bortsett fra en større samling eid av Kautokeino kommune, er det få av arbeidene hans som er i offentlig eie. De finnes rundt i private hjem, noe som har gjort jobben med å samle dem for utstillingen meget krevende.

Men dette var viktig for ham, for dette skulle være samenes egne bilder. Kanskje handlet det også om å beskytte dem; at det å sende bildene ut av den sammenhengen de var skapt innenfor, kunne tømme dem for spirituelt innhold.

Flere av bøkene hans utkom kun på samisk, selv om dette selvsagt begrenset leserkretsen betydelig. Men for ham var det helt essensielt å bruke det samiske språket. Denne vekten han la på det samiske er vist stor respekt i utstillingen ved at alle titler, veggtekster og katalogessayer finnes på samisk.

Samenes nasjonalepos

I 1988 skapte Áillohaš det som er blitt stående som hans hovedverk, og som regnes som samenes nasjonalepos; «Beaivi, Áhčážan» eller «Solen, min far». Verket som kom ut i bokform, og som består av 575 dikt og kulturhistoriske fotografier, ble tildelt Nordisk råds litteraturpris ti år senere.

På Henie Onstad Kunstsenter vises eposet nå som en mektig installasjon i studiesalene, der store projektorer viser bildene, mens diktene leses messende, syngende i bakgrunnen – akkompagnert av joik.

Det var en sterk opplevelse å ta inn denne fortellingen om det samiske folk og dets historie. Selv om jeg ikke forsto ordene, foldet likevel historien seg ut som bilder. Mens jeg satt der og så, kjente jeg både fascinasjon, men også ubehag.

Det var først etterpå jeg skjønte hvorfor: Bildene i eposet er samlet fra museer og arkiver i hele Norden, Europa og USA, og de fleste er tatt av ikke-samer i etnografisk eller rasebiologiske øyemed. Det var vel dette fiendtlige definerende maktblikket som trigget min egen opplevelse av å stå utenfor å se på noe fremmed og spektakulært. Men Áillohaš har tatt til seg disse bildene og omdefinert deres funksjon: Han har avvæpnet dem, og gjort dem til sine egne.

Verket tematiserer på en sår og vakker måte hvordan samenes kultur ble marginalisert og folket undertrykket.

Ikon for samisk kulturkamp

Det er ikke de enkelte malerier, fotografier eller komposisjoner som gjør Áillohaš til en spennende kunstner, men helheten. Og ikke minst ham selv som et ikon for samisk kulturkamp. Dette frodige og omfattende gesamtkunstwerket som kan skapte gjennom sitt korte, produktive kunstnerliv. Áillohaš døde brått i 2001, fem år etter at han overlevde en dramatisk bilulykke.

Han betraktes gjerne som en slags Wergelands-skikkelse for samene. En som banet vei for samiske rettigheter, og som var med på å gi støtet til den samiske kulturblomstringen vi har sett de siste årene.

Hele denne fantastiske arven kan vi se på Henie Onstad Kunstsenter. Det har blitt en frodig, innsiktsfull og sterk utstilling som gir inspirasjon i høstmørket.

Det er en opplevelse jeg anbefaler!

Artikkelen har blitt oppdatert med noe mer spesifisering av samiske navn og uttrykk enn i den første versjonen.

Videre anbefalt lesing: