Hopp til innhold
Anmeldelse

Herlige kontraster

Munchmuseets to nye utstillinger utfyller hverandre på en utrolig fin måte.

Kunst

Munch-triennalen: «Maskinen er oss» og Solo Oslo: Apichaya Wanthiang

Munchmuseet

til henholdsvis 11. og 31. desember 2022

Den ene utstillingen inviterer oss inn i teknologiens skremmende og fascinerende verden, mens den andre er en sanselig skjønnhetsopplevelse.

Etter å ha sett begge tenker jeg at de kompletterer hverandre utrolig fint.

En triennale er navnet på en utstilling som blir arrangert hvert tredje år. Dette er den aller første utgaven av Munch-triennalen.

Den andre utstillingen er andre versjon av prosjektet Solo Oslo, og denne gang er det kunstneren Apichaya Wanthiangs tur.

Vårt forhold til teknologi

La oss starte med triennalen, som har fått tittelen «Maskinen er oss».

Et prosjekt jeg virkelig blir fascinert av, er Silje Linge Haalands skulptur skapt av en veldig trerot dekket med ørsmå SIM-kort.

På avstand ser de skimrende kortene ut som fiskeskjell, noe som får roten til å fremstå som et slags maritimt vesen. Kanskje er det et bilde på vår digitale virkelighets flyktige hukommelse?

MUNCH TRIENNALE THE MACHINE IS US

FISKEAKTIG: SIM-kortet får fram den vakre fiskeaktige overflaten, samtidig som et slikt kort faktisk er bærer av minner. Det gjør det til et veldig egnet erindringssymbol.

Foto: Munchmuseet

Triennalen handler om vårt symbiotiske forhold til teknologi, og om hvordan vi konstant er koblet opp mot våre skjermer. Tilkoblingen er som en livsnerve som alt vårt virke springer ut av.

Her deltar 25 kunstnere, og brorparten har skapt sine prosjekter spesielt for triennalen. Blant disse finner vi mange spennende kunstverk som reflekterer over hvordan teknologien er med på å endre oss både som enkeltmennesker, men også som samfunn.

Jeg liker Ayatgali Tuleubek og Michael Rahbek Rasmussens prosjekt der de forsøker å odle frem tulipaner på varmen fra en datamaskin.

Tulipaner på Munch

TEKNOBLOMSTRING: Teknologien gir varme og lys til oss i hverdagen, for eksempel gjennom strømmetjenester. Og den kan bidra til blomstring, som i dette tulipantilfellet.

Foto: Munchmuseet

QR-koder og VR-briller

Også Helle Siljeholms installasjon «web3» er interessant. Her forsøker hun å visualisere blokkjedeteknologien gjennom en stor installasjon.

Selv om jeg ikke kan si jeg forstår noe særlig mer av den abstrakte og komplekse teknologien som danner utgangspunkt for bitcoin og NFT, liker jeg trekronemetaforikken som hun bruker.

MUNCH TRIENNALE THE MACHINE IS US

NETT AV TRE: I skulpturen «web3» gir Helle Siljeholm blokkjedeteknologi fysisk form.

MUNCH TRIENNALE THE MACHINE IS US

NETT AV TRE: I skulpturen «web3» gir Helle Siljeholm blokkjedeteknologi fysisk form.

Noen verk er ikke synlig for det blotte øye, men kan kun oppleves gjennom å skanne en QR-kode, eller at man tar på seg et par VR-briller. Ved å gjøre det sistnevnte kan en for eksempel oppleve Bjørvika fra tusenvis av år siden, før mennesker slo seg ned.

Munch-triennalen inviterer oss altså inn i teknologiens skremmende og fascinerende verden med dataanimasjon, skjermer og QR-koder.

Vekker barndomsminner

Solo Oslo-prosjektet byr derimot på en svært sanselig skjønnhetsopplevelse. Det oppleves som en stor kontrast.

Den Oslo-baserte thailandske kunstneren Apichaya Wanthiang har nemlig skapt en type gjennomskinnelige tekstilskulpturer.

Disse er opplyst innenfra, som glødende telt i den mørklagte utstillingssalen. Skulpturene består av et rammeverk trukket med materialet agar, som er fremstilt av alger fra Det indiske hav.

Some Body Else

SKINNER: Jeg finner en grenseløs ro inne i Apichaya Wanthiangs multimedieinstallasjon «Some Body Else».

Some Body Else

SKINNER: Jeg finner en grenseløs ro inne i Apichaya Wanthiangs multimedieinstallasjon «Some Body Else».

Some Body Else

SKINNER: Jeg finner en grenseløs ro inne i Apichaya Wanthiangs multimedieinstallasjon «Some Body Else».

Jeg ser høye, organiske trekantformede skulpturer med ulike farger: En er skinnende blå, med islag av turkis, og likner deler av en isbre. En annen er blek beige, med gylne sjatteringer, og en tredje ulmende rødoransje som et bål.

Der jeg står i mørket, blir jeg overmannet av en sterk barndomserindring.

Jeg tenker på lanternefestene på Steinerskolen da jeg var liten: Da gikk vi som en veldig prosesjon av barn og sang gjennom vintermørket, og vi hadde hjemmelagde lykter med levende lys i.

Dyp estetisk glede

Det er også en slags sang som danner lydkulissen hos Wanthiang. Det er i hvert fall satt sammen av abstraherte menneskelyder.

Noen ganger lyder det som en messende nynning eller brumming, mens andre ganger høres et brus av stemmer som en fjern samtale eller en stille hvisking.

Før jeg gikk inn, fikk jeg lese at installasjonen handler om traumer, og at det flakkende lyset i utstillingen skal fremprovosere ulike nivåer av ro og stress i publikum. For meg blir dette en helt utvendig tematikk som jeg ikke klarer å forholde meg så mye til.

Det jeg selv opplever i møte med Wanthiangs prosjekt, er egentlig bare en dyp estetisk glede: en følelse av å stå i en slags sanselig ursituasjon.

Slik mennesket har stått og sett på isbreen eller stirret inn i flammene, selvforglemt og overgitt til opplevelsen av elementene.

«Maskinen er oss» og Apichaya Wanthiangs installasjon er to ulike, men hver især svært gode utstillinger. I kraft av kontrastene forsterker de hverandre gjensidig.

Hvis du både vil reflektere over vår egen tid, men også fortape deg i en selvforglemt skjønnhetsopplevelse, er Munchmuseet akkurat nå stedet for deg.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Les også anmeldelsen av 22. juli-minnestedet på Utøykaia.