Siste sjanse-finalen er unnagjort, og det ble altså heavyrock-legenden Jørn Lande, alias Jorn som gikk videre med sin «Faith, Bloody Faith». Det føles rettferdig nok.
Låten hans er en klassisk MGP-vridd metallvariant med kontinental appell, så jeg ser slett ikke bort fra at denne kan gjøre det skarpt i finalen også.
Nå gjelder det å finjustere stemmefingrene til lørdag, for da skal vinneren av Melodi Grand Prix 2021 kåres. Det blir en nervepirrende affære, så det kan du bare ikke gå glipp av.
Vi sees til sesongens siste MGP-kveld på lørdag.
Vinneren til NRK:
Låt-for-låt-anmeldelser:
Jorn – «Faith Bloody Faith»
Tekst og melodi: Åge Sten Nilsen, Jørn Lande, Eirik Renton, Kjell Åge Karlsen
Heavy metal-legenden Jørn Lande inntar MGP-sirkuset med sitt internasjonale alias Jorn. Låten hans, «Faith Bloody Faith», bærer også et tydelig preg av forståelse for konkurransen. Refrenget er som et slags sammensurium av alle tidligere «litt rocka» bidrag i Eurovision.
Jorns Bruce Dickinsonske vokal er knallsterk, spesielt i de høyeste partiene.
Dette er en fengende, snill og bred form for heavy metal som selv bestemor kan tåle, akkurat slik det skal være i en tungt kommersialisert musikkonkurranse.
Resten av bidragene fra :
Beady Belle – «Playing With Fire»
Melodi Grand Prix 2021 – delfinale 1
Tekst og melodi: Beady Belle
«Playing With Fire» er en nærmest mekanisk dance-låt som kanskje er enkel kost å fordøye, men likevel har noen interessante og innovative elementer.
Den har en utpreget eim av «flinkis» over seg, og den Michael Jackson-aktige beaten er lett å like.
Teksten er derimot overhodet ikke noe å skryte av, og å rime «fire» på «inspire» er på grensen til fornærmende. Likevel er dette en meget sterk MGP-låt som har lett for å feste seg i øregangene. Imponerende!
Stina Talling – «Elevate»
Melodi Grand Prix 2021
Tekst og melodi: Bård Mathias Bonsaksen, Hilda Stenmalm, Stina Talling, Eirik Hella og Monika Engeseth
Stina Tallings «Elevate» en temmelig identitetsløs sak som man må høre ganske mange ganger for å kunne gjengi noenlunde nøyaktig, og av og til føles det som om stemmen hennes er for svak for eget refreng.
Låten havner fenomenalt raskt i glemmeboka, og er så generisk poppete at det er vanskelig å se hvor stemmene skal komme fra. All honnør til unge Talling for motet til å stille opp i MGP, men låten er altså litt for pregløs. Dessverre.
Fra :
Ketil Stokkan – «My Life is OK»
Tekst og melodi: Ketil Stokkan
Dette er en absurd opplevelse. Har noen åpnet en tidskapsel fra 1986? Denne låten praktisk talt skriker etter en walkman.
Utover det åpenbare, «hooky» refrenget ligger det et temmelig søvndyssende akkompagnement her som godt kan være en forhåndsinnstilling på et Casio-keyboard Stokkan vant i Donald på 80-tallet.
Tekstlig er det heller ikke mye å skryte av her, men budskapet er i alle fall lett å stille seg bak: Likhet for alle.
Oppsummert: Ikke noe fyrverkeri, men et koselig gjensyn med en MGP-legende.
Maria Solheim – «Nordlyset»
Tekst og melodi: Andreas Gjone, Camilla North, Elsbeth Rehder, Torgeir Ryssevik og Maria Solheim
Den drivende dyktige låtskriveren Maria Solheim har valgt å hylle det jeg nokså subjektivt mener er Norges vakreste landsdel: den nordlige. Solheims inderlige vise Nordlyset er kanskje ikke helt på nivå med Kari Bremnes’ enestående E du nord?, men den er neigu ikke langt unna hva angår poetiske og lokalromantiske malerier av Nord-Norge.
Her er teksthåndverket så godt at Solheims vokal ikke trenger å gjøre stort mer enn å formidle den med overbevisning.
Det klarer hun med glans, og resultatet er en låt som vekker like mye kjærlighet til Nord-Norge som møsbrømlefsa og midnattssol.
Daniel Owen – «Psycho»
Tekst og melodi: Daniel Elmrhari, Paria Ahmadzade, Marius Hongve, Henrik Høven, Patrick Brizard, Jørgen Troøyen, Leif Inge Fosen og Marcus Nilsen Ulstad
«Psycho» har et minimalistisk uttrykk som gir subtile nikk til det sene 90-tallets boyband-RnB.
Den er tilsiktet underprodusert og avslappet, men mitt største problem med denne saken er at det hele er over før du vet ordet av det. Man sitter liksom og venter på at Psycho skal komme skikkelig i gang, og helhetsinntrykket blir at det er et stykke igjen til det ferdige produktet.
Dessuten er Owen en så mye sterkere danser enn han er sanger, så man får vel litt følelsen av at vi her har en snekker som forsøker seg på elektrikerarbeid.
Fra :
Dinaye – «Own Yourself»
Tekst og melodi: Christian Ingebrigtsen, David Thulin og Dina Matheussen
Starten på Dinayes bidrag henter tung inspirasjon fra Lady Gagas «Born This Way», før den deretter byr på innslag fra både funk og soul.
«Own Yourself» insisterer på å muntre opp, på å by opp til dans, og på å feste seg i øreganger. Den innfrir i alle fall på de to førstnevnte, for hvis MGP er et sykehus er «Own Yourself» en sykehusklovn.
Slett ikke umulig at denne gladsaken hadde slått an på kontinentet heller – for selv om den på ingen måte finner opp hverken krutt eller kanon er den bortimot umulig å mislike.
Big Daddy Karsten – «Smile»
Tekst og melodi: Karsten Dahl Marcussen, Are Næsset og Pål Gauslaa Sivertzen
Denne karen husker jeg med glede fra den norske battlerappens vugge: Skeez TV. Big Daddy Karsten stiller til kamp i MGP med «Smile», en tilsynelatende trygg og ufarlig låt med retro-flyt og en ganske velbrukt reggaeton-beat.
Budskapet i teksten er det imidlertid lett å elske, og når refrenget treffer får man omtrent dollartegn i øynene.
Den svært innbydende melodien her gjør dette til en låt man enkelt ser for seg i en internasjonal finale, selv om jeg skulle ønske at flowen til Big Daddy Karsten i versene var litt mer original og litt mindre Aqua.
Ole Hartz – «Vi er Norge»
Tekst og melodi: Rein Mellbye Van Vliet, Eirik Næss, Ole F. Hartz Gravbråten, Magnus Hagen Clausen og Petter Bjørklund Kristiansen
«Vi er Norge» er en feilslått russelåt for «hele Norge», fullstendig blottet for det eneste som funker med denne type låter: Et fengende refreng. Den blander på fryktelig vis budskapet til Freddy Kalas’ «Pinne for Landet» og dramaturgien til DDE’s «E6».
Jeg innser at jeg ikke er i målgruppa for dette her, og at det er ment som en hyllest til en tilsynelatende vanlig problemstilling utenfor tettbygde strøk.
Det er uansett ikke slik jeg vil at Norge skal representeres. Det er skryt av olje, blod og fedreland fra ende til annen. Skrekkelig!
Fra :
Landeveiens Helter – «Alt det der»
Tekst og melodi: Lars-Erik Blokkhus, Petter Bjørklund Kristiansen og Thor-Erik Claussen
Dette er litt av en gjeng! «Alt Det Der» er noe så sjeldent som en introspektiv gladsang fra fire genuine spellemenn.
Melodisk bygger den på den velkjente supportersang-formelen, med et lettfattelig refreng som gjentas i det uendelige. Teksten gir fansen et perfekt påskudd til å si at Landeveiens Helter er «dønn ærlige» og «sier det som det er». Dette ser ut som en feberdrøm fra Momarken, blanda med et legendarisk utdrikningslag.
De koser seg i alle fall selv, og man får tro at fansen får akkurat det de håper på. Sjarmerende på tidenes merkeligste måte.
Royane – «Circus»
Tekst og melodi: Royane Harkati (Royane)
Royanes bidrag «Circus» har en umiskjennelig 2008-vibb over seg, og selv om det i seg selv ikke er en ulempe, lykkes ikke låten helt med å frembringe de utrolige minnene fra tiden med Jason Mraz-hatter, digitale bilderammer og hårbånd i panna. Royanes vokal er både unik og kul, i alle fall i vers og refreng.
På pre-choruset kan den vanskelig karakteriseres som noe annet enn en veldig god Rihanna-imitasjon. Royane skal likevel ha skryt for å bidra med noe annet enn det vi er vant med fra MGP, og for å levere noe som skiller seg klart ut.
Utenfor MGP-sirkuset ser jeg ikke bort fra at denne låten kunne blitt en landeplage. For 13 år siden, da.
Marianne Pentha & Mikkel Gaup – «Pages»
Tekst og melodi: Vanessa Liftig, Robin Lynch, Marianne Pentha og Mikkel Gaup
Marianne Pentha og selveste Mikkel Gaup stiller med joik i MGP.
Og Gaups joik er faktisk et av låtens store høydepunkter. En såpass intetsigende poplåt kunne fort ha forsvunnet i mengden, var det ikke for joiken. Den har en naturlig episk kraft, og bidrar til å løfte en ellers traurig opplevelse til noe litt mer fornøyelig. Sett bort fra Gaup har «Pages» mer enn nok av musikalsk forutsigbarhet.
Jeg er dessuten ikke helt overbevist av Penthas vokaltekniske evne til å bære en låt slik arrangementet her legger opp til. Hun låter tidvis ganske surt, mens Gaup har stålkontroll. Da ender man nøyaktig midt på terningen.
Fra :
Ane.Fin – «Walking In My Sleep»
- Tekst/melodi: Ane Caroline Finstad (Ane. Fin), Niklas Rosström, Espen Andreas Fjeld, Kim Rune Hagen og Vebjørn Jernberg
Ane Finstad har med sitt artistalias Ane.Fin laget et rytmisk forvirret stykke musikk i «Walking in My Sleep». Den er både høyt og lavt i sin søken etter en fengende melodi, men lykkes bare tidvis.
Refrenget er repetitivt nok til å feste seg til øregangene, men utover det er det ikke noen gullfugl Finstad har skutt her.
«Walking in My Sleep» mangler særpreg og egenart, og fremstår identitetsløs og bortkommen i MGP-sammenheng. Dessverre.
TuVeia – «Bli med meg på gar’n»
- Tekst og melodi: Kristian Galaaen Bredalslien, Roar Galaaen Bredalslien, Bendik Johnsen, Torgeir Ryssevik, Carl-Henrik Wahl, Jonas Holteberg Jensen, Sindre Timberlid Jenssen og Sarah A.V. Johnston
Vi får besøk fra en av Norges mest forlokkende landsdeler: Østerdalen. Området byr så visst ikke bare på troll og kulderekorder, nå kommer også vaskeekte bondegårdsrap.
«Bli med meg på gar’n» føles vel egentlig mest som om Norges Bondelag har gått sammen om å lage en viral reklame for agronomi. Men bevares, det er jo underholdende nok til å sjarmere en gråstein, dette.
Rent teknisk er det på nivå med det beste fra Tande P’s rappeskole, men man blir jo i godt humør i det minste.
Dette har nok ikke så mye i MGP å gjøre, men fungerer bra som et underholdende pauseinnslag fra de virkelige bidragene. Takk for dansen!
RIVER – «Coming Home»
- Tekst/melodi: Thomas Heiland, Lennart Karlsen, Magnus Claussen, Simen, Meland Handeland og Tommy La Vardi
Ja, å kalle dette country er direkte frekt. Hank Williams roterer i så fall som en vindturbin i grava, men vi får ta det som en poppete versjon av det kommersiell country har blitt.
Thomas Heilands ustø vokal har den tillærte country-twangen som sjangerens kardinalsyndere Garth Brooks og Blake Shelton har gjort så populær, og det hele fremstår egentlig som en meget snill pastisj på den aller mest innlysende versjonen av country.
Likevel ser jeg ikke bort fra at dette vil fenge en god del lyttere: «Coming Home» er en glad affære med godt dansepotensiale.
Så selv om denne typen musikk er tett på mitt personlige Mordor er det ikke umulig å se appellen i lettbeint popcountry som dette.
Espen Borge er frilanser som skriver om musikk på oppdrag for NRK.
