Spøkelser ved høylys dag

« ... En hyllest til fellesskapet, kunstens kraft og spøkelsene iblant oss ...»

Slik lyder oppsummeringen av årets tema for Lofoten International Art Festival (LIAF), Nordens eldste kunstbiennale.

Siden 1991 har denne mønstringen gått av stabelen på ulike steder i Lofoten. Når LIAF i år åpner for 17. gang, er det i Svolvær og Kabelvåg det skjer. Årets tittel er Fantasmagoriana. Et navn hentet fra en tysk antologi med gotiske skrekkhistorier fra 1800-tallet.

Bakgrunnshistorien er like innviklet som den er interessant. Det hele begynte med det store vulkanutbruddet i Indonesia i 1815 som førte til dårlig vær, hungersnød og koleraepidemi i Europa.

Koleraens herjinger gjorde at en liten gruppe gode venner ble tvunget sammen i isolasjon. Blant disse var blant andre Lord Byron, hans livslege John Polidori, Mary Shelley og hennes mann, poeten Percy Bysshe Shelly.

Siden de ikke hadde stort annet å finne på, begynte de å lese høyt fra den nevnte tyske antologien og utfordret hverandre til selv å dikte de mest grusomme skrekkfortellinger. John Polidori skrev «The Vampyre», som senere skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Bram Stokers «Dracula», og ikke minst for Mary Shelleys «Frankenstein».

Dette er bare et utsnitt av den komplekse fortellingen som danner en mørk klangbunn for årets biennale.

Menstruasjonsvampyr

Og hvem vet, kanskje behøver vi ikke oppsøke mørke slott eller skumle kirkegårder for å finne dagens spøkelser. Kanskje dukker de opp i bildestrømmen vår på høylys dag.

Det er nettopp dette den fiktive kunstneren Mary Haugen, skapt av en gruppe studenter ved filmfagskolen i Kabelvåg, undersøker med sine skrekkhistorier fra Instagram.

Her kobler studentene for eksempel sammen filmstjernen Robert Pattinson, kjent fra vampyrserien «Twilight», med en ung kvinne som glupsk drikker noe som likner blod fra en menskopp.

Det spennende og attraktive ved et mytologisk nattvesen som nærer seg på menneskeblod, kanselleres umiddelbart av det sterke ubehaget vi kjenner i møte med menstruasjonsblødningen.

Her utforsker studentene på en morsom måte et av våre siste tabutemaer.

Kunsten treffer

I Kabelvåg finnes omtrent en LIAF-utstilling på hvert gatehjørne. Både den gamle og den nye skolen er fylt med kunst, men også den staselige trebygningen som en gang var byens fengsel, favner en selsom utstilling.

Her inne har den belgiske kunstneren Marianne Berenhaut fylt den gamle rettssalen med det hun kaller «søppeldukker». Det er skremmende tekstilskulpturer skapt av gamle klær og andre bruksobjekter:

Disse arbeidene virker sterkt på meg. Selv om de ikke forsøker å likne kropper, bærer de gjennom de morkne, møllspiste klærne et slags kroppslig avtrykk som gjør dem ekle og interessante på samme tid.

Inn mot en vegg troner en oransje kvinne-torso. På venstre side, der det skulle vært en arm, velter det ut remser av tekstiler som minner om sener og hudtrevler. Den andre armen er erstattet av en flortynn nylonstrømpe som nederst er stappet full med ukardet ull i ulike rosanyanser.

Disse lange armene (eller kanskje er det ben?) forsvinner ned i hver sin oransje høyhælte sko. Det er som et fullstendig fordreid og ødelagt legeme, en rest av noe som en gang var levende og vakkert, men som nå bare er et skall og et fravær.

Det er sjelden jeg tenker at en utstilling ikke passer for barn, men da en liten jente stakk hodet inn, kjente jeg på et sterkt ubehag. Jeg orket ikke at hun skulle fange opp smerten og mørket som preger dette prosjektet.

Fascinerende helhet

En annen utstilling med et visst mørke finner vi på Nordland kunst- og filmhøgskole. Her har den London-baserte kunstneren Emma Talbot skapt en heftig tegnerisk scenografi der hun fletter sammen et konglomerat av abstrakte, figurative og tekstlige elementer. Stiliserte figurer klatrer oppover et veldig ansikt, der vi ser et stort, søvnig øye.

Jeg blir nesten svimmel av alle de visuelle inntrykkene i dette rommet.

Bakenfor det heftige tegneriske universet flerrer såre ulvehyl igjennom mørket, det er del av en videoinstallasjon laget av Shadi Habib Allah.

Og utstillingsdukker med Cheryl Donegans eksentriske kostymer skaper en opplevelse av nærvær som likevel ikke er annet enn et fravær.

Som en mektig prikk over i-en i dette multimedieuniverset, er Aage Gaups skulpturer. Midt i Talbots tegneriske scenografi troner en mektig fallos i tre (se bilde øverst i saken). Som en motvekt står et spinkelt trekors i et hjørne i en haug av gråstein. Korset likner også litt på en fugl med utspente vinger.

Gaups skulpturer gir helheten et nesten kultisk og sakramentalt preg.

LIAF 2022 byr på et vell av sterke opplevelser. Kuratorene har valgt seg en rar og original ramme som er strålende formidlet, og som de leverer på gjennom alle biennalens utstillinger.

Årets LIAF er bunnsolid og absolutt verdt et besøk!