Vakker og storslått Grieg fra Davidsen og Andsnes

Mange har nå trolig hørt om Norges nye operastjerne, Lise Davidsen. Hun vant intet mindre enn tre viktige internasjonale sangkonkurranser i 2015, og har siden sunget på mange av verdens største operascener.

Hun er særlig kjent for å synge Wagner, ikke minst ved den prestisjetunge Wagner-festivalen i Bayreuth sør i Tyskland. NRK har allerede laget to dokumentarer om henne, én på TV og én på radio.

Men her kommer et råtips fra Rikskringkastingen: Lise Davidsen er like god som romansesanger. Sammen med pianist Leif Ove Andsnes har hun laget et album med sanger av Edvard Grieg som kommer til å bli stående som en klassiker i mange år fremover.

Romanse = dikt + musikk

De fleste assosierer Grieg med hans «Lyriske stykker» for klaver, den ekstremt populære klaverkonserten i a-moll, og ikke minst musikken til «Peer Gynt», med megahits som «Morgenstemning», «Dovregubbens hall» og «Anitras dans».

Nok et råtips fra Rikskringkastingen: Edvard Grieg er like god, om ikke enda bedre, som romansekomponist.

En «romanse» er altså en tonesetting av et dikt, som regel for én enkelt sangstemme og klaver. Romanser kalles også «sanger», «lieder» eller «melodier» – kjært barn har mange navn.

Edvard Grieg komponerte omtrent 170 romanser i løpet av sin karriere som komponist. Faktisk er omtrent en tredjedel av Griegs utgitte verk romansesamlinger. Lite av dette repertoaret er kjent utenfor fedrelandets grenser, av én åpenbar grunn: språkbarrieren.

Griegs romanse (pun intended) med romansesjangeren skyldtes utvilsomt hans bemerkelsesverdige evne til å skape lyriske stemninger i det korte formatet, med treffsikre melodier, snertne rytmer og nyskapende harmonier.

Den skyldtes imidlertid også Griegs høyst menneskelige romanse med sitt søskenbarn, sangeren Nina Hagerup. I et brev fra 1900 skriver Grieg: «Jeg elsket en ung pike med en vidunderlig stemme, og med et likeså vidunderlig foredrag. (…) Mine sanger oppstod med en naturlovs nødvendighet og ble alle skrevet for henne.»

Komponisten giftet seg med den begavede pike i 1867, som da fikk sitt mer kjente navn: Nina Grieg. Salig var den som fikk høre fru Grieg synge «Jeg elsker Dig!» eller «Solveigs Sang» med ektemannen ved klaveret.

Grieg valgte tekster fra en rekke av sin tids ledende diktere til sine sanger, med Bjørnson, Vinje, Ibsen og Garborg som åpenbare eksempler. Selvfølgelig er mye av dette «nasjonalromantikk», et begrep som nå for tiden sjelden brukes i dannede kretser uten distanserende hermetegn.

Men nasjonsdyrking eller ei: Det er vanskelig å komme unna at Griegs sanger utgjør noe av det flotteste norsk musikkhistorie har å by på. Et tverrsnitt av dem, fremragende fortolket, finner du altså på det nye albumet med Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes.

En unik stemme

Lise Davidsens særegne kvaliteter som romansesanger åpenbarer seg allerede i albumets åpningsverk: Griegs «Haugtussa» Op. 67. Denne tonesettingen av åtte dikt fra Arne Garborgs mesterverk om Veslemøy, den synske unge gjeterjenta fra Jæren, regnes av mange, og av gode grunner, som den største sangsyklus av en nordisk komponist.

Grieg kastet seg over Garborgs diktsyklus umiddelbart etter utgivelsen i mai 1895, og skrev oppildnet i et brev at diktene allerede er musikk – «man behøver kun å skrive den ned». Garborg hørte sangene noen år senere, og skrev begeistret til Grieg: «Det er nettopp dette dype, bløte og dempede, denne underjordiske musikk, som jeg på mitt vis søkte å synge inn i ord og vers, men som De har fanget.»

En «underjordisk» musikk krever spesielle egenskaper hos utøveren, og er det noe som kjennetegner Lise Davidsen er det nettopp det. En ting er selve stemmeklangen, som på en og samme tid er både mørk og glitrende. En annen ting er det enorme uttrykksspennet som Davidsen rår over, fra det ekstatiske og utadvendte i «Blåbær-Li» til lavmælt inderlighet i «Veslemøy» og «Vond dag».

Kanskje kan det innvendes at Davidsens stemme tidvis blir for stor og kraftfull for en kvinneskikkelse som Garborg beskriver som «skjelvande sped og veik». Men kreftene som herjer i Veslemøys indre er på ingen måte veike, hennes unge alder til tross. Og det er nettopp det fremdeles «unge» ved Davidsens stemme som gjør hennes tolkning av disse sangene til noe helt eget. Mest imponert blir jeg over hvor enkelt og uttrykksfullt Davidsen synger i de svakere partiene, med fullkommen kontroll over vibrato og stemmeklang. Hun viser seg her som en sann romansekunstner.

Da er det naturligvis på tide å nevne at det er en annen musiker her som har en finger med i spillet, bokstavelig talt. Leif Ove Andsnes fanger opp alle nyanser i Lise Davidsens stemme, samtidig som han pensler ut Griegs klaversats i klare og rene farger. Et slående eksempel er «Ved Gjætle-Bekken», den avsluttende (og lengste) sangen i «Haugtussa», med sine «vildrande og sildrande» figurer i klaveret. Andsnes klarer å gi hver eneste harmoniske vending hos Grieg en ny klangfarge, samtidig som musikken risler like naturlig og ukunstlet av gårde som Garborgs bekk.

På hjemmebane i det tyske

Ikke overraskende har Davidsen og Andsnes valgt å spille inn Griegs «Sechs Lieder» Op. 48 (komponert 1884-89), som er de eneste av Griegs romanser som har blitt en del av det internasjonale standardrepertoaret. Grunnen til dette er igjen åpenbar: Grieg velger her tyskspråklige tekster av giganter som Heine, Goethe og Walther von der Vogelweide. I tillegg skal det sies at disse seks sangene fint matcher «Haugtussa» som noe av det aller flotteste fra Griegs verkliste.

Ta for eksempel den fantastiske «Dereinst, Gedanke mein» til tekst av Emanuel Geibel, en av de mest beksvarte øyeblikk i Griegs musikk overhodet. Måten Davidsen og Andsnes former denne dødslengtende sangen på, med små og subtile nyanser i frasering, tempo, klang og artikulasjon, er rett og slett uutholdelig vakker. Den viser at Davidsen er vel så mye hjemme i det tyskspråklige som det norske.

På resten av albumet har Lise Davidsen valgt ut et knippe av Griegs mest kjente sanger. Her finner du blant annet strålende versjoner av klassikere som «Jeg elsker dig!», «Ved Rundarne» og «Våren».

Mer usedvanlig er at Davidsen velger å innlemme Griegs «5 Dikte» Op. 69 (1900) til tekst av Otto Benzon, et av Griegs sjeldnere fremførte opus. Grieg beskrev selv disse sangene som mer kosmopolitanske i uttrykket. De utgjør dermed en fin kontrast til «Haugtussa» og sangene med tekster av Ibsen og Vinje. Selv om disse sangene låter mindre karakteristisk «griegsk» er det likevel spennende musikk, et par av dem nesten orkestrale i uttrykket. Andsnes får her vist fram si særegne evne til å fargelegge med bred pensel uten å miste klarheten i strekene.

Grieg-sanger ftw!

Decca har denne gangen lyktes langt bedre enn forrige gang i å skape en lydproduksjon som yter Davidsens stemme rettferdighet. Balansen mellom stemme og klaver er god, og opptaket har tilstrekkelig romfølelse uten at det går ut over opplevelsen av nærhet til utøverne. Klaverklangen tenderer mot det lyse og briljante, noe som balanserer fint mot Davidsens mørke og fyldige stemmeklang.

«Edvard Grieg» er Lise Davidsens tredje soloalbum på Decca, og det mest helstøpte så langt. På nåværende tidspunkt må det uten tvil sies å være albumet man går til hvis man ønsker seg et fint kuratert utvalg av Griegs romanseproduksjon.

Ikke uten grunn pryder Davidsen og Andsnes forsiden av januarnummeret av magasinet Gramophone under overskriften «The Power of Grieg».

For øyeblikket kan jeg ikke tenke meg bedre formidlere av kraften i Griegs musikk enn akurat disse to.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: