Dvořák slik du aldri har hørt ham før

Få assosierer Antonín Dvořák (1841–1904) med pianomusikk. Den tsjekkiske komponisten er så å si utelukkende kjent for orkester- og kammermusikk, i tillegg til operaen «Rusalka».

Men Dvořák skrev faktisk et betydelig antall verk for klaver. Blant disse finner vi et av de mest omfangsrike og særpregede fra komponistens hånd overhodet: klaversyklusen «Poetic Tone Pictures» («Poetické Nálady») fra 1889.

Pianist Leif Ove Andsnes er ikke snauere enn at han omtaler «Poetic Tone Pictures» som «den store glemte klaversyklusen fra 1800-tallet».

Hans nye innspilling har potensial til å bringe denne både sjarmerende og gripende musikken dit den fortjener å være: som et selvsagt supplement til storverk for piano av komponister som Robert Schumann, Franz Liszt og Modest Mussorgskij.

Reise gjennom minner og stemninger

Dvořák skrev «Poetic Tone Pictures» våren 1889, på et tidspunkt hvor han var i ferd med å oppnå internasjonal berømmelse. Fra samme periode stammer den berømte «Dumkytrioen» for klaver, fiolin og cello, samt de tre orkesterverkene «I naturens rike», «Karneval» og «Othello».

Alle disse verkene har til felles en nyorientering mot musikk som på romantisk vis skildrer noe utenommusikalsk. «Her er jeg en dikter like mye som musiker», skrev komponisten i et brev.

«Poetic Tone Pictures» består av 13 enkeltstykker, og måler i Andsnes' versjon drøye 56 minutter. Enkelttitler som «Spring Song», «Peasant's Ballad» og «Sorrowful Reverie» kan muligens assosiasjoner til Griegs «Lyriske stykker».

Men Dvořák selv understreket viktigheten av å fremføre «Poetic Tone Pictures» som en sammenhengende syklus, og ikke som en samling av frittstående enkeltstykker à la Grieg.

«Kun på denne måten kan lytteren forme et riktig bilde av hva jeg har hatt i tankene», skriver Dvořák.

Nå er det riktignok ikke helt opplagt hva denne helheten består i. Her er det ingen tematiske kryssforbindelser mellom stykkene, og heller ingen klar «fortelling».

I beste fall kan man kanskje si at stykkene til sammen danner et slags kaleidoskopisk bilde av et «Tsjekkia» som på Dvořáks tid ikke ennå var noen selvstendig nasjonalstat.

Den mektige avslutningen med de to satsene «At a Hero's Grave» og «On the Holy Moutain» gir dessuten en klar opplevelse av ankomst til et mer opphøyet nivå, både sjelelig og fysisk.

Som en gnistrende høstdag

Hvordan låter så denne musikken når Andsnes tar fatt på den?

Nok en gang dukker ord som «klarhet» og «renhet» opp når dette pianospillet skal beskrives. Andsnes kommer ikke ut av skapet som demonisk romantiker eller flashy postmodernist.

Som fortolker er Andsnes fremdeles en ryddig fyr som helst peker på noe annet enn seg selv.

Det betyr på ingen måte at spillet til Andsnes mangler særpreg. Tvert imot låter denne musikken under Andsnes' fingre distinkt annerledes enn hos hans forgjengere.

En naturlig referanse er den tsjekkiske pianisten Radoslav Kvapil, som spilte inn verket på slutten av 1960-tallet som del av en komplett innspilling av Dvořáks pianomusikk.

Andsnes trekker selv fram Kvapils innspilling som veiviser inn i dette repertoaret i ungdomsårene (i tillegg til hans læremester ved Griegakademiet i Bergen, norsk-tsjekkiske Jiří Hlinka).

Kvapil har muligens et tydeligere blikk for det nostalgiske og emosjonelt tvetydige ved enkelte av disse stykkene (kanskje ikke så rart for en musiker i Praha ca. 1968).

Til gjengjeld får Andsnes denne musikken til å skinne på en måte jeg ikke har hørt hos noen annen pianist tidligere.

Det er litt som å bevege seg fra tåketunge tsjekkiske skoger til Hardangervidda en gnistrende høstdag. Spillet til Andsnes har en letthet og flukt som oppleves som forfriskende.

Pianisten som døråpner

Dette er ikke første gang Andsnes gjør verden oppmerksom på musikk den ikke visste den ville ha. Andsnes' internasjonale debutplate fra 1991 var viet pianomusikken til Leôs Janácek, en komponist som den gangen sjelden ble spilt utenfor Tsjekkia.

Etter det har Andsnes bidratt til å trekke fram i lyset klavermusikken til både danske Carl Nielsen og finske Jean Sibelius. Begge komponister som i likhet med Dvořák betraktes hovedsakelig som symfonikere.

Etter min mening er Andsnes ofte på sitt beste når han trer fram som ambassadør for det ukjente. Jeg opplever en større frihet og lekenhet hos ham når fortolkningstradisjonen ikke tynger i så stor grad.

Andsnes kaster med sitt siste album nok en gang nytt lys over en komponist vi trodde vi kjente altfor godt.

Det håper jeg han fortsetter å gjøre.