Kult-kvartett i nye landskap

Kronoskvartetten består av fire musikere som i grunnen gjør det aller meste. Bortsett fra å være en vanlig strykekvartett.

Fiolinist David Harrington grunnla kvartetten i 1973. Delvis som en protest mot Vietnamkrigen, og delvis som en reaksjon på at repertoaret for strykekvartett stort sett besto av musikk laget av døde, europeiske menn.

Harrington ville skape en musikk som knytter mennesker sammen på tvers av kulturer. Status så langt er 60-ish album og bortimot 1000 urfremførte verk av komponister fra hele verden.

Og ikke minst: kultstatus.

Kronoskvartetten er trolig det eneste klassiske musikkensemblet som de fleste musikkinteresserte mennesker verden rundt har hørt om.

Kvartettens besetning har siden 1974 vært bortimot identisk, med Harrington på førstefiolin, John Sherba på andrefiolin og Hank Dutt på bratsj. Siden 2013 har ensemblets cellist vært Sunny Yang.

Hun fremstår som en skinnende motvekt mot kvartettens hvite, mannlige og stadig mer gråhårede slagside.

Musikalsk mangfold

Kronoskvartettens to konserter i Bergen var i stor grad preget av ensemblets «50 For the Future Project». Poenget med dette er å invitere 50 forskjellige komponister til å skrive verk for strykekvartett som fritt kan lastes ned og benyttes fra Kronoskvartettens nettside.

Kronos beskriver prosjektet som «et gratis bibliotek med femti moderne verk utformet for å veilede strykekvartetter i å utvikle og finslipe ferdigheter som trengs for å fremføre repertoar fra det 21. århundre».

Mesteparten av musikken som kvartetten fremførte under sine to konserter var hentet fra prosjektet. Ingen skal anklage kvartetten for ikke å leve opp til sine idealer om representasjon og mangfold.

Av de 16 komponistene fremført under kvartettens to konserter i Bergen var 11 kvinnelige.

De musikalske inspirasjonskildene gikk fra tradisjonell indisk musikk via bluegrass og spirituals til inuittisk strupesang og radial støymusikk.

Sprikende og ujevnt

Mine forventninger var i størst grad knyttet til kvartettens konsert i Håkonshallen fredag kveld.

Repertoaret her spente fra sentimental og kjedelig musikk av Terry Riley til innovativ, og bokstavelig talt, hardtslående musikk av elektronikamusikeren Jlin.

Jlins «Little Black Book» hadde en ekstra egen stemme for basstromme, spilt på uklanderlig vis med høyrefoten av Sunny Yang i tillegg den vanlige cellostemmen.

Det låt litt som Sjostakovitsj remikset av Aphex Twin.

Et forfriskende innslag i en konsert som ellers besto av nokså dempet og stillestående musikk.

Det siste gjaldt konsertens åpningsverk, «Maduswara» av Peni Candra Rini, som jeg hadde stor glede av. Verket fremsto som klart forankret i rituell indonesisk musikk, men hadde like fullt elementer av kompleksitet og uforutsigbarhet.

Det samme kan ikke sies om Aruna Narayans «Mishra Pilu», som var et lite vellykket forsøk på å arrangere musikk for det indiske instrumentet sarangi for strykekvartett.

Det låt som 90-talls verdensmusikk på sitt mest klisjépregede.

Jeg ble heller ikke overbevist av bidraget til amerikanske Missy Mazzoli. Hun var fjorårets artist-in-residence ved Festspillene i Bergen. Hennes «Enthusiasm Strategies» fremsto som hastverksarbeid fra en komponist som mange vil ha en bit av om dagen.

Musikk for barn og fisk

Torsdagens konsert i Akvariet i Bergen var markedsført som en familiekonsert, men fremsto musikalsk sett som en vanlig Kronos-konsert. Av naturlige grunner ble det lite dialog og interaksjon med den yngre delen av publikum, som etter hvert begynte å vise klare tegn på utålmodighet.

At konserten fant sted i akvariets rotunde var likevel ikke uten interesse. I hvert fall for de av oss som nærer en interesse for de mer majestetiske og mystiske av havets skapninger.

Selv ble jeg dypt fascinert av de store skatene bak cellist Sunny Yang, som utførte sin grasiøse dans som et slående kontrapunkt til flere av stykkene på programmet.

Musikalsk gav også denne konserten et noe blandet inntrykk. Min favoritt var Nicole Lizées «Another Living Soul», som bruker plastinstrumenter og koreografi til å skape en poetisk og melankolsk stemning.

Flere av de andre verkene eksemplifiserte derimot et problem som mange av disse nye Kronos-verkene sliter med:

De låter som arrangementer av noe jeg mistenker er mer spennende i utgangspunktet. Omtrent halvparten av stykkene var oppgitt i programmet å være arrangert for strykekvartett av komponisten Jacob Garchik.

Dette gjaldt for eksempel «Sivunittinni» av den kanadiske strupesangeren Tanya Tagaq.

Jeg tar meg selv i å heller ville høre originalen.

Ikke minst fordi det fremstår som noe uklart hvem som egentlig er opphavsperson til det «verket» vi faktisk hører.

Holdning foran helhet

Min største innvending er at de to konsertene handler like mye om å vise frem hva Kronoskvartetten står for som å presentere et kuratert utvalg verk forankret i et tydelig, kunstnerisk konsept.

Konsertene blir utstillingsvinduer mer enn utstillinger.

Fremføringene har heller ikke alltid den finslipte presisjon som tidligere har vært kvartettens varemerke.

Det siste handler delvis om en manglende ledighet i spillet som har begynt å prege kvartettens herreavdeling. Samtidig er det grunn til å tro at kvantiteten i innstudering går ut over kvaliteten i fremføring.

På begge konserter satt musikerne med øynene klistret til notestativene. Periodevis låter det stivt, kantete og upresist.

Kanskje er det nettopp derfor Kronoskvartetten nå satser på å skolere en ny generasjon sjangeroverskridende strykekvartetter med sitt «50 For the Future Project».

Fruktene av dette skal bli interessante å følge med på.