Anmeldelse

Sex, sorg og russisk rollespill

En god, vond og tidvis morsom roman om å være sykelig forelsket og på rømmen fra seg selv.

Jeg kaller deg Pjotr av Hanne Ramsdal

DEN UMULIGE KJÆRLIGHETEN: Kan Olga og Pjotr noen gang bare være Lone og Paul?

Foto: Gyldendal

Før jeg gikk løs på «Jeg kaller deg Pjotr», trodde jeg at dette var en sånn lettbent og lettlest roman om et tøysete seksuelt forhold som tar av i feil retning. Jeg tok feil. Denne romanen er langt mer forstyrrende, langt mørkere – og langt tristere enn som så.

«Jeg kaller deg Pjotr» handler om hvor destruktive, dumme og hensynsløse vi kan bli når vi forelsker oss i en i idé om oss selv (og den andre) – som aldri kan realiseres.

Pjotr og Olga

Det handler om Lone og Paul, som nesten aldri bruker sine ekte navn på hverandre. Når de er sammen heter de Pjotr og Olga.

Lone og Paul møtes på fest. Paul er en mann som fyller rommet og står stødig og smilende i kvinnenes åpenbare beundring. En sånn fyr med et sånt blikk som gjør at du føler deg utvalgt hvis han ser på deg.

Han ser på Lone, og Lone er hekta.

Hun er samboer, hun har et lite barn, og hun har et liv som bare er hverdag. Hun bærer også på et traume hun ikke orker å stå i. Den nye besettelsen er den perfekte fluktvei.

Pjotr og Olga utvikler sitt eget språk på sms, sitt eget rollespill som gjør det enklere å være morsomme, men også grenseløse, krevende og seksuelt utagerende:

Olga: Station open?

Pjotr: Yes.

Olga: Me in your hood?

Pjotr: Come.

Olga: Horny for service.

Pjotr. Yes. Hurry.

Olga og Pjotr / Jeg kaller deg Pjotr, Hanne Ramsdal

Pjotr er usårlig. Olga later som om hun er det.

Språk og spill

Og så går det som det ofte går. Lone er fanget i et spill og et språk som gjør henne sterk, sexy og uhåndgripelig. Det er trygt i starten, men så utvikler følelsene seg. Hun vil noe mer, noe større. Hun vil ha ham på ordentlig.

Det var aldri avtalen.

Plutselig står det overfladiske språket og rollespillet i veien for den nærheten hun ønsker seg, og spillet blir tvangstrøyen. Lone kan ikke komme forbi, hun tør ikke vise seg sårbar. Hun vet at hvis hun krever noe, så vil forholdet gå i stykker.

Å døyve smerten

Lone har mye til felles med Fleabag, hovedpersonen i den Emmy-vinnende TV-serien med samme navn. (Hun kan også sies å være en slags mørkere og mer seksualisert slektning av Elin, hovedpersonen i Nina Lykkes bestselgerroman «Full spredning»).

I livet finnes en smerte som må døyves. Den kan døyves med vin, dop, Netflix eller potetgull. Disse kvinnene døyver den med sex.

Lone og Fleabag er kvinner som er gamle nok til å ha lært seg sine overlevelsesstrategier: Vær morsom, vær frigjort, behold kontrollen – ta det du vil ha.

Men i alt dette finnes det også en risiko, noe skumlere enn alt annet: Å stå i de vonde, store og ekte følelsene og risikere en avvisning.

Vanskelig å like

Det er vanskelig å like Lone, og det er kanskje meningen. Hun er så grenseløst selvopptatt, så kjip mot ungen sin – så irriterende lik den venninna som ikke ser at besettelsen hun lever og ånder for, er giftig.

Det at boka gjør litt vondt, at den pirker borti noe ubehagelig og tidstypisk, gjør den mye bedre enn en lettlest roman om kjærlighet.

Personlig synes jeg den går litt for mange ganger rundt i det samme sporet. Jeg blir litt lei av tøyserussisk og sexfantasier og dårlige vurderinger med pinlige utfall. Men jeg ser poenget:

Det er akkurat så irriterende en sykelig forelskelse kan være.