Anmeldelse

Barnebok om klima blir for tung på labben

Vi trenger bøker for barn om klimautfordringene, men de må lages så barna selv får lyst til å lese dem.

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl

I flere år har tegneren Jenny Jordahl og journalist Ole Mathismoen formidlet kunnskap om miljø- og klimaspørsmål til barn i Aftenposten Junior. I fjor ble det bok av samarbeidet, og nå kommer oppfølgeren. "Hva er greie med klima?" er en faktabok beregnet på barn mellom 9 og 12 år.

Foto: Eigil Korsager

Å forklare klimautfordringene på en lettfattelig måte i tegneserieform er en god idé. Det er ikke bare barn som kan blir forvirret over CO2-fangst, drivhuseffekt og global oppvarming. Hvor mye av den økte temperaturen på kloden er menneskeskapt? Og hva kan vi gjøre for å bremse utviklingen?

Godt, men tørt

Journalist Ole Mathismoen og tegneren Jenny Jordahl gir oss grundige forklaringer, både på forskjeller mellom vær og klima, naturlige temperatursvingninger, hvor våre CO2-utslipp blir av og hvilke konsekvenser det har. I flere år har de to holdt dialogen om klimaspørsmål gående i Aftenposten Junior, der Jordahl tegner dem som to nysgjerrige og engasjerte venner som diskuterer hvordan vi best kan ta vare på kloden.

Som i avis-stripene snakker de seg også gjennom denne boken. Oftest er det Jenny som spør og Ole som svarer, han kan det meste om klima og forurensing. Et par forskere kommer også på banen.

Der boken Grønne greier baserte seg på tegneseriene som tidligere har vært publisert i Aftenposten Junior, har «Hva er greia med klima?» fått en egen rammefortelling.

Radarparet drar oss med på en reise rundt jorden, vi er under vann, oppe i luften, til og med ute i verdensrommet med det fiktive fremkomstmiddelet Naut, som også kan reise i tid. Naut går på strøm fra solceller og vindkraft, i cockpit'en er det både kjøkkenhage, redningssenter for insekter og komposteringstank.

Fremtidsfarkost

Med denne farkosten drar hovedpersonene Jenny og Ole jorden rundt på jakt etter klimaendringene.

Foto: Jenny Jordahl / Ena forlag

Det er selvfølgelig for godt til å være sant.

Naut - eller Nautilus, som den egentlig skulle hete (Jenny hadde bare for lite maling til hele navnet), henspiller på ubåten Nautilus fra Jules Vernes' berømte bok «En verdensomseiling under havet». Men dette blir ikke sagt noe sted i teksten. Hvorfor ikke forklare det, og samtidig fortelle at Naut er en fremtidsdrøm av et teknologisk amfibium, når alt det andre som fortelles og forklares i denne faktaboken er virkelig?

Oppfordrer til handling

Skal denne historien fungere som fortelling, og ikke bare som et oppslagsverk som ikke er ment å leses fra perm til perm, trengs det en sprekere inngang.

Et visst mål for historien legges ut: Når Jenny sier at det ikke spiller noen rolle hva bare lille jeg gjør, svarer Ole at hvis alle tenker sånn, så er det 7, 7 milliarder bare lille jeg'er på jorden. Hvilken effekt har det ikke om alle gjør en innsats?

Dét er en motivasjon som burde stimulere til dyst - og til lesing.

Hvorfor blir det ikke mer spennende?

Jeg savner personlighet og liv i de to hovedpersonene. Jeg savner et tydeligere fortellergrep, færre gjentakelser av fakta og mindre «talking heads».

Ole og Jenny møter dyr, fugler og fisker som beskriver hvordan oppvarmingen påvirker livene deres. Vi får se konsekvensene av et hav som stiger. Det er fint. Jenny Jordahl viser i skremmende tegneserieruter korallrev som blekner, områder som tørker eller oversvømmes av regn.

Jeg liker godt når Jordahl bryter med det gjentagende ruteformatet og lar større landskap fylle større flater. Bildefortellingen blir mer dynamisk. Det er godt gjort å få så mye dramatikk og variasjon inn i illustrasjoner av vitenskaplige fakta.

Illustrasjon, natur, issmelting

Tegneserie-uttrykket med lydmalende ord og utropstegn er beholdt når Jenny Jordahl skildrer et et isfjell som kalver.

Illustrasjon: Jenny Jordahl / Ena forlag

Mer humør, takk

«Hva er greia med klima?» gir utdypende svar på spørsmål om klimautfordringene som ligger foran oss. Boken styrker også unge lesere i troen på at det nytter å gjøre en innsats for kloden.

Dét er et viktig budskap til unge klimapessimister.

Så boken er nødvendig!

Men grundigheten gjør også boken tung på labben. Det blir nærmest for mye informasjon å ta inn. Hvorfor ikke benytte mer humor? Den eneste gangen jeg trakk på smilebåndet, var i den aller siste tegneserieruten, der Ole og Jenny garanterer at de vil minne politikerne om å holde hva de har lovet i klimaavtalen.

- Ellers, sier Tyrannusaurs Rex, som de to hovedpersonene har truffet på en av tidsreisene sine, kan de ende opp som meg.

- Som skurk i en Hollywood-film, mener du? repliserer en vittig isbjørn.