Stjernespekket, men litt kjedelig

Høstutstillingen har gjennom mer enn 130 år vært arena for mange skandaler.

Her har det vært vekslet krasse skjellsord og ørefiker.

Sjokkerende verk og flunkende nye trender har blitt presentert, og publikum har trofast strømmet til gjennom generasjoner.

Selv om utstillingen har tapt den unike posisjonen den en gang hadde som landets viktigste arena for samtidskunst, er den fortsatt en elsket og svært godt besøkt utstilling.

Og om det ikke akkurat er så mange verk som kommer til å vekke voldsom debatt denne gangen, er utstillingen likevel en rik og variert, men ujevn samling kunstverk av både etablerte og mer uerfarne kunstnere.

Mange veletablerte kunstnere

Når jeg trer inn i de vakre overlyssalene i Kunstnernes Hus, slår det meg at nivået i år fremstår som overraskende høyt.

Det blir fort klart hva som er årsaken.

Her vises nemlig veletablerte kunstnere på rekke og rad: Mattias Härenstam, Lars Elling, Vanessa Baird, Fin Serch-Hansen, Lotte Konow Lund og Odd Nerdrum, for å nevne noen.

Livsvæskene i kroppen og jorden

Det første som møter meg, er filmverket «Fatet», som vises i restauranten.

Verket er en del av Rita Marhaugs performanceserie «Norwegian liquid».

Her ser vi kunstneren stå naken på en korallstrand i et vakkert landskap i Lofoten. På stranden står det et badekar fylt til randen med skinnende blank olje.

Kunstneren senker seg ned i oljen, og den nakne huden blir langsomt farget svart, før hun etter hvert stiger opp igjen.

Marhaug er opptatt av de skjulte kildene i mennesket, som blod, melk og urin, men også de som finnes i jordens indre, som olje og gass.

I filmen blir huden et møte mellom det indre og det ytre – med klare bilder refererer hun til naturens prekære sårbarhet.

Hun benytter badekaret og havet, som et bilde på renselse, men forvandler her badet til noe som tilgriser, snarer enn å vaske.

Den blanke, svarte oljen fjerner alle kjennetegn, og hun forvandles til en slags menneskehetsrepresentant; som et bilde på livet på jorden, der hun sitter alene i havgapet.

En stri strøm av tårer

Mattias Härenstam har bidratt med en rar og gåtefull installasjon med ulike skulpturer som henger på et sirkulært stativ.

Helhetlig synes jeg ikke den er så vellykket, men jeg blir fullstendig bergtatt av enkelte av skulpturene.

For eksempel en underlig dyreskikkelse skåret ut i tre, som henger som et hodeløst slakt fra stativet.

Det er noe så intenst dyrisk i måten dette vesenet er formgitt.

Jeg ble også grepet av et svart hode som henger opp ned, med gapende munn og kjetting som liksom renner ut av øynene som en stri strøm av tårer.

Men jeg forstår ikke hvorfor han på baksiden av skulpturen har limt et bilde av et ansikt. Med dette banale grepet opplever jeg at han ødelegger det sterke, ordløse uttrykket sitt.

Utenfor og innenfor

Høstutstillingen begynte som et opprør mot det etablerte.

Likevel har den stadig opp igjennom årene vært utgangspunkt for hissige diskusjoner om utenforskap.

Særlig Odd Nerdrum og hans krets har opplevd seg selv som ekskludert fra det gode selskap i Wergelandsveien.

Interessant, i grunnen – når Nerdrum faktisk har vært inkludert hele 15 ganger i løpet av karrieren.

Siste gang han var inkludert var i 2012. Han ble refusert i 2021, men lagde da så mye spetakkel rundt refusjonen at han greide å ta fokuset fra alle som faktisk var tatt med i utstillingen.

I år er Nerdrum representert med et langt bedre bilde enn det som ble refusert.

De voksnes ansikter er virkelig utsøkt malt og minner oss om hvilket format Nerdrum har som maler.

Bakgrunnen er også malerisk spennende bearbeidet med ulike, bleke sjatteringer i det brune.

Men dessverre oppstår det såpass store anatomiske vanskeligheter i nedre del av de to kroppene, at det forstyrrer opplevelsen av bildet ganske alvorlig.

Jeg får lyst til å beskjære det: å hente ut de to intense fjesene og spenne dem opp på en ny blindramme som et fullkomment Nerdrum-maleri.

Solid, men ikke ellevill

Den ideelle høstutstillingen har en perfekt blanding av veletablerte kunstnere som bringer inn faglig soliditet, men også unge debutanter som representerer noe nytt og helst litt utfordrende.

I år står det virkelig ikke på soliditeten, takket være et stort antall anerkjente kunstnere.

Men utstillingen mangler litt av det uforutsigbare, nyskapende og elleville.