Langt mellom toppene på Høstutstillingen

Lørdag åpnet Høstutstillingen for 135. gang. Det er den best besøkte kunstutstillingen i landet. Selv folk som vanligvis ikke pleier å gå på museum, ser ut til å finne denne årlige mønstringen interessant.

Kanskje går man dit for å la seg inspirere eller sjokkere. Høstutstillingens renommé bygger nettopp på en slik forventning: Den skal by på den rystende, nyskapende kunsten.

Dessverre er det nokså lenge siden den var en arena for flunkende nye sjangre og uttrykksformer. I dag er det lite igjen av den «frigjorte ånd», som Christian Krohg mente hvilte over det hele.

Naturalist i det gode selskap

Litt spennende er det at kunstnere fra den mer naturalistiske skolen i år har fått slippe gjennom. Nerdrum-elever og andre som ønsker å jobbe i en mer gammelmesterlig stil, har lenge følt seg utestengt fra norsk kunstliv generelt og fra Høstutstillingen spesielt.

Den Nerdrum-inspirerte, unge maleren William Heimdal er representert i år med et maleri i barokkinspirert stil av Davids kamp mot Goliat – med seg selv som modell.

Det er morsomt å se hvordan den unge kunstneren har utviklet seg de siste par årene.

Både lysbruken og koloritten hans er blitt sikrere, og hudskildringene er langt mer overbevisende enn tidligere. For eksempel er forskjellene mellom den dødes gråbleke og den levendes rosenrøde hud godt formidlet.

Davids ansikt er i det hele tatt et riktig fint selvportrett.

Det er synd at han ikke gjennomfører i flaten. Mye av bakgrunnen mangler visuell energi. Han har også fremdeles betydelige vanskeligheter med å få anatomien til å stemme. Men William Heimdal er ikke mer enn 18 år, så det er all mulig grunn til å være optimistisk på hans vegne.

Få høydepunkt

Høstutstillingen er alltid en ganske ujevn utstilling. Men mens jeg vandrer gjennom salene i Kunstnernes Hus, spør jeg meg om ikke det er enda litt lenger mellom høydepunktene enn ellers.

Skulpturen «Harald V» forsøker å gjenskape så presist som mulig et bilde av en gråtende kong Harald tatt 22. juli 2011. Men hva så, egentlig? Som form har den ingen egenverdi frigjort fra det emosjonelle tilknyttet øyeblikket.

Det er da deilig å snuble over bunnsolide kunstnere som Shwan Dler Qaradaki, Sverre Malling og Marit Victoria Wulff Andreassen.

Men jeg finner også noen få interessante verk av mindre kjente kunstnere, som Tonje Plur og Ivar Papadopoulos Samuelsen.

Samuelsen har laget en fascinerende tusjtegning som først ser ut som nærbildet av en furustamme. Når du kommer nærmere, viser det seg derimot å være et nettverk av ulike fjes og kropper.

Plur har skapt en lut tekstilkjempe som er skummel og vakker på samme tid.

Når man myser, ser man en ruvende skikkelse med røde hender. Røde perlekjeder henger fra fingrene slik at det ser ut som om blodet drypper fra dem.

Skjerper du blikket, vil du se den vakre, kunstferdige bleseren, de praktfulle smykkene og den forseggjorte, strikkede finlandshetten. Det hele fremstår brått som mindre farlig. Jeg liker denne dobbeltheten.

Mangel på øvelse

Etter å ha vandret gjennom utstillingen kjenner jeg meg nedstemt.

For en musiker er det å øve en selvfølge. Slik burde kunstnere også tenke. Enten man skaper bilder, skulpturer eller konseptuelle verk, må man aldri slutte å øve.

Og kanskje er det nettopp det årets Høstutstilling mangler: opplevelsen av den drevne hånd og det øvede blikk.

Jeg er ikke blant dem som mener at Høstutstillingen bør avvikles. Tvert imot er det en utstilling vi må satse på.

Her har vi nemlig en unik mulighet til å formidle samtidskunst til et bredt publikum. Vi bør opprettholde både juryen og den anonyme innsendelsen. Men det er virkelig på høy tid å gi utstillingen en ny form.

Hvorfor kan man ikke for eksempel presentere en tematikk som innsenderne kan forholde seg til? Slik kunne vi gjort det til en mer interessant utstilling som kanskje flere av våre fremste kunstnere vil ønske å delta i – noe som i sin tur ville heve det generelle nivået.

Det kan Høstutstillingen virkelig trenge.

Sak om William Heimdal fra 2013 Tegnetalentet William (10) møtte sitt Donald-idol