Er det virkelig så enkelt å være Ibsens Nora i vår tid?

Harper Regan er tidlig i førtiårene. Hennes far er alvorlig syk, og arbeidsgiver vil ikke la henne ta fri for å dra og besøke ham. Hjemme lever hun et tilsynelatende greit liv med en underdanig mann og ei fin tenåringsdatter.

Hun forlater dem alle.

Godt portrett, lite motstand

Britiske Simon Stephens er en sentral europeisk samtidsdramatiker. Det er han som har dramatisert «Det merkelege som hende med hunden den natta», som blant annet er blitt spilt ved Det Norske Teatret over flere år, og han står også bak suksesser som «Motortown» (spilt ved Nationaltheatret i 2016).

Der «Motortown» var et stykke preget av tempo, korte scener og raseri samtidig som det var svært nedpå, er «Harper Regan» en forestilling med dvelende scener, få temposkift og lite fremdrift.

Bjørn Floberg, kanskje aller best kjent som skuespiller selv, har regissert begge stykkene. Floberg virker å ville gjøre teater med godt skrevne roller, og Harper Regan er et godt kvinneportrett.

Historien hennes avdekkes etter hvert, og i denne ligger det en kime til eksplosivt materiale. Stykket handler om hvordan hun velger å håndtere livet sitt etter en avsløring som blir avgjørende for henne.

Bremser fremdrift

Scenerommet på Amfiscenen ved Nationaltheatret er opplyst av en lyktestolpe og har fire benker plassert i rommet. Scenen fungerer både som inne- og uterom, og forestillingen spilles i en slags episoder.

For hver episode eller sceneskift senkes belysningen, noen ganger er det akkompagnert av gitarmusikk.

Publikum får servert stadig nye biter og brikker i Harper Regans liv gjennom disse episodene, men den gjentagende mørkleggingen av scenen er samtidig dempende på fremdriften i forestillingen.

I tillegg er de ulike scenene uvanlig like i tempo, og det er også en fremdriftsbrems.

Ikke noe skjult

Ågot Sendstad gjør likevel et godt, balansert og dybderikt kvinneportrett. Hun får frem stadig nye nyanser av Harper Regan, og hun bygger en kompleks og interessant karakter gjennom overraskende brudd og rik, men neddempet mimikk.

Dessverre får karakteren hennes ikke like god motstand i dem hun møter på sin reise.

For hver scene møter hun nye mennesker, og det er underlig hvordan disse til tider blir unyanserte. De er der for å hjelpe henne til å sette sitt eget liv og valg om å forlate i perspektiv. Men når disse karakterene blir grunne, representerer de ikke store utfordringer for Harper.

Det er som om disse scenene mangler undertekst, mangler noe vi som publikum skal lete etter. Alt karakterene tenker på, sier de høyt – det finnes ikke noe skjult eller mystisk ved de fleste av dem. Det ligger lite overraskende i karaktertegningen.

Savner friksjon

Noen gode portrett er det likevel plass til. Thomas Bipin Olsen, Rebekka Jynge og Marit Adeleide Andreassen er blant dem som henter frem de mest interessante personene. De får i det minste noe til å røre seg i Harper.

Resultatet blir langsomt og noe stillestående teater, tross Sendstads fine portrett. Jeg savner mer friksjon mellom tekst og spill og større vilje til å gi teaterteksten motstand. Det er til og med ganske opplagt hvor i stykket publikum skal le.

«Harper Regan» har en klar parallell til «Et dukkehjem». Men her kan Harper Regan lett dra, og hun kan lett komme tilbake. Jeg lurer: Er det virkelig så enkelt å være Ibsens Nora i vår tid?