Anmeldelse

Topp førjulsunderholdning

Den onde klovnen har tatt heksas plass i Alexander Mørk Eidems versjon av Hans og Grete ved Den Norske Opera og Ballett.

MODERNE OPERAHEKS: Rossini Wildenway (David Hansen, i midten med hatt). Foran: Hans (Adrian Angelico, t.v.) og Grete (Denise Beck). I bakgrunnen operaens barnekor.

MODERNE OPERAHEKS: Rossini Wildenway (David Hansen, i midten med hatt). Foran: Hans (Adrian Angelico, t.v.) og Grete (Denise Beck). I bakgrunnen operaens barnekor.

Foto: Christian Friedländer / DNOB

Spektakulær scenografi og «klovnen» David Hansen i storform gjør dette til en minneverdig kveld i operaen for både store og små.

Engelberg Humperdincks Hans og Grete (1893) er den eneste barneopera som har blitt en del av standardrepertoaret. Bare i Norge har tre ulike oppsetninger sett dagens lys i løpet 2019.

Suksessformelen er åpenbar: En skummel heksehistorie som barn aldri slutter å elske, pakket inn i musikk som fortryller selv den mest garvede operasnobb.

Det er ikke uten grunn at vittige tunger omtaler Hans og Grete som Wagners beste opera.

Omtrent hvert eneste musikalske tema i operaen er knabbet fra Humperdincks store forbilde, men samtidig transformert til noe som Wagner selv aldri hadde vært i stand til å komponere.

Aktualisert eventyr

VINNER TIL SLUTT: Grete (Denise Beck) overlister heksa.

Grete (Denise Beck) overlister til slutt sin onde motstander i både eventyret og operaen.

Foto: Christian Friedländer / DNOB

Handlingen i eventyret skulle være kjent for de fleste: Fattigbarna Hans og Grete sendes ut i skogen for å «plukke bær» (les: sulte i hjel). De går seg vill, og møter til slutt en barnespisende heks som bor i et pepperkakehus. Etter å ha overlistet heksa gjenforenes barna med sine angrende foreldre, og lever lykkelig resten av sine dager.

Regissør Alexander Mørk-Eidems ambisjon har åpenbart vært å gi hele plottet en omfattende overhaling som bringer det nærmere en moderne og mer aktuell forestillingsverden. Samtidig fremstår det som et tydelig premiss at målgruppen først og fremst er familiens yngre medlemmer.

I samarbeid med regissøren har derfor regiassistent Gudrun Glette skrevet en norsk gjendiktning av teksten som tar seg store friheter i forhold til originalen.

En «heks» for vår tid

RIK PÅ REFERANSER: Rossini Wildenwey (David Hansen)

RIK PÅ REFERANSER: Rossini Wildenwey (David Hansen)

Foto: Christian Friedländer / DNOB

Den viktigste endringen er at den slemme heksa Rosina Leckermaul har blitt til Rossini Wildenway, en Joker-lignende mannsperson som holder til i en slags ondskapens fornøyelsespark ute i den mørke skogen.

Denne freaky figuren er forestillingens genistrek, og regissørteamet har foretatt dristige grep for å gi den nye karakteren rom til å utfolde seg.

For eksempel har to av de mindre karakterene i operaen (Ole Lukkøye og Morgenfeen) blitt innlemmet i Wildenway-karakteren, med den konsekvens at de to forvillede barna møter sin slemme motstander allerede i andre akt.

For den som simpelthen elsker nostalgi, hekser og pepperkaker vil muligens Mørk-Eidems Hans og Grete oppleves som en nedtur. Samtidig er det ting som tyder på at den kollektive forestillingen av inkarnert ondskap har gått fra kjerringer med spisse hatter på kosteskaft til menn med alvorlige personlighetsforstyrrelser og et usunt forhold til individer som ennå ikke har nådd kjønnsmoden alder.

Klovn med ovn

SPEKTAKULÆR SCENOGRAFI: Wildenway og hans fornøyelsespark.

SPEKTAKULÆR SCENOGRAFI: Wildenway og hans fornøyelsespark.

Foto: Christian Friedländer / DNOB

Mørk-Eidems Wildenway-figur leker elegant med referanser til en rekke populærkulturelle varianter av den slemme klovnen, fra dagsaktuelle The Joker, via Stephen Kings It til den gale hattemakeren fra Tim Burtons filmversjon av Alice i Eventyrland.

Scenografien med pariserhjul, radiobiler og blinkende neonlys er intet mindre enn en fryd for øyet, og alene verdt en tur i operaen.

Samtidig legger den unge målgruppen klare begrensninger på klovnens ondskap.

Forestillingen er av åpenbare grunner fri for antydninger om seksuelt misbruk og lemlestelse. Wildenway driver fremdeles med det uskyldige og hekseaktige prosjektet å fete opp unger for deretter å steke de i ovnen.

Jeg må innrømme at jeg lurer på om det likevel hadde gått an å finne på noe litt skumlere og mer «klovneaktig» her. Kanskje hadde det vært for vanskelig i forhold til de føringer som tross alt ligger i original tekst og musikk.

Men siste del etter pause (tredje akt) klarer ikke helt å innfri forventningene som ble skapt i forestillingens første del. Når «heksa» til slutt møter sitt endelikt føler jeg meg ørlitegrann snytt for teatermessig kreativitet og overskudd.

Briljant David Hansen

HØR FRA PREMIEREN: Kontratenor David Hansen i rollen som Rossini Wildenway

At dette prosjektet likevel lykkes så godt som det gjør skyldes ikke minst mannen som gestalter Wildenway, den norsk-australske kontratenoren David Hansen.

En kontratenor er en mann som synger med lys stemme i et slags falsettregister, og brukes hovedsakelig i operaroller fra 1600- og 1700-tallet opprinnelig skrevet for kastratsangere. Å la Wildenway synges av en kontratenor er rett og slett genialt, og tilfører karakteren et element av hysteri og galskap som vanskelig kan matches innenfor film og teater.

Det skorter sannelig ikke på hysteri og galskap i Hansens nesten Jim Carrey-aktige måte å gestalte Wildenway på. Hans utrolige evne til å synge helt oppe i det øvre sopranregisteret ville trolig ha gitt selveste Michael Jackson hakeslepp.

Som sanger har Hansen dog ett stort problem: han sliter med å artikulere teksten på en forståelig måte. I en forestilling hvor det for en gangs skyld synges på norsk irriterer jeg meg over at jeg hele tiden må flytte blikket ned på tekstmaskinen for å få med meg handlingen.

Uten nostalgi

HØR FRA PREMIEREN: Hans (Adrian Angelico) og Grete (Denise Beck) danser på bordet i første akt. Her tatt på fersken av mor (Tone Kummervold).

Forestillingen hadde ikke blitt vellykket uten en troverdig fremstilling av de to barna som tross alt er forestillingens hovedpersoner.

Den danske sopranen Denise Beck sørger for en kvikk og sjarmerende Grete, den mest snarrådige og kreative av de to søsknene.

Mezzosopran Adrian Angelico har med sin slampete galgenhumor mye av æren for at første akt ikke blir en langdryg venteetappe med kostebinding og fjollete gammeldags hoppsasa.

Både Beck og Angelico utnytter til fulle at de har fått en tekst å spille på som fjerner i hvert fall noe av sløret av gammelmodighet og nostalgi, samtidig som begge har flotte stemmer som klinger godt sammen.

Gode stemmer har også mezzosopran Tone Kummervold (mor) og baryton Johannes Weisser (far). De klarer med vokalt overskudd såvidt å redde siste del av første akt, forestillingens (og operaens) åpenbare longør.

Med et enda større register av ansiktsmimikk fra Weissers side hadde dette blitt helt topp.

Nydelig barnekor

Den Norske Opera og Balletts barnekor.

Den Norske Opera og Balletts barnekor

Foto: Christian Friedländer / DNOB

Hans og Grete er en opera for barn, hvor også barna spiller en viktig rolle på scenen. Operaens barnekor skapte magi med vakker og presis sang, godt hjulpet av Jenny Ljungbergs kreative og skumle kostymer.

I en så visuell oppsetning som denne er det lett å glemme hvor mye av helheten som kommer fra orkestergraven. Dirigent Dmitri Jurowski ledet en fremførelse preget av klare klangfarger og lange, bølgende linjer.

Og med sin perfekt samstemte frasering ga Operaorkesterets horngruppe oss fra første takt en verdifull påminnelse om at Engelbert Humperdinck utvilsomt er operahistoriens mest fremragende «one hit wonder».