Anmeldelse

Et historisk veiskille 

Årets fredsprisutstilling på Nobels Fredssenter gir oss et bilde av menneskene, hverdagslivet, landskapet og den skjøre freden i Etiopia.

Ung soldat i Etiopia

Dette bildet fra utstillingen illustrerer godt etiopieren som står ved et historisk veiskille.

Foto: Finbarr O'Reilly for Nobels Fredssenter

Jeg liker ting som gjentar seg på samme tid hvert år, som når jeg i begynnelsen av desember går mot Aker brygge for å se utstillingen på Nobels Fredssenter. Hvert eneste år går jeg dit med så lite kunnskap som mulig, slik at jeg kan teste utstillingens evne til å formidle sin fortelling, eller reflektere omkring sin tematikk.

Spørsmålene jeg stiller er om man på en interessant måte klarer å gi meg en levende introduksjon til årets prisvinner? Klarer den å utnytte tematikkens visuelle potensial?

Alt jeg i år vet før jeg går inn, er at det er Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali, som har fått prisen. Akkurat hva han har utrettet, har jeg ikke helt klart for meg, og jeg har skammelig lite kunnskap om Etiopia. Jeg stiller med andre ord med velsignet blanke ark.

Abiy Ahmed Ali sitter i hvitt rom

Fredsprisvinneren fremstilles som en som bryter med gamle konvensjoner.

Foto: Finbarr O'Reilly for Nobels Fredssenter

Ved veiskillet

En grundig introduksjonstekst forteller meg om hvordan prisvinneren gjennom diplomati og reformer har satt i gang en fredsprosess mellom nabolandene Etiopia og Eritrea. Introduksjonen kommer virkelig godt med, for det er ikke dette som først og fremst vektlegges i de hyperestetiske fotografiene til den britisk-kanadiske stjernefotografen Finbarr O´Reilley. Han er mer opptatt av å gi oss et bilde av Etiopia – menneskene, hverdagslivet, landskapet og den skjøre freden.

Et godt grep i utstillingen er at de også har valgt en liten håndfull samtidsfotografer som gir oss glimt fra den etiopiske kunstscenen, samtidig som det utdyper vår forståelse av landet.

Utstillingen har fått tittelen «Crossroads Ethiopia», som henspiller på det veiskillet landet nå står ved. Vil det være mulig å befeste den skjøre freden mellom de to landene? Vil det, slik fredsprisvinneren har lovet, virkelig bli gjennomført et fritt og demokratisk valg i 2020?

Hvor går veien videre?

Det første som møter oss i selve utstillingen er et stort visuelt slående fargefotografi som viser en mager mann i et skrint og øde landskap. Han har på seg en gul ankelsid sarong og en grå, mønstret genser, og han bærer en kalasjnikov over akselen. Bildet er stramt komponert: Veien som taper seg i det fjerne danner et sugende sentralperspektiv. Geværet og mannens egen mørke skygge danner kontrasterende akser i bildet.

Vi forstår at dette er etiopieren som står ved et historisk veiskille. Veien som leder fremover er håpet om varig fred, men uroen ulmer fortsatt under overflaten – både gjennom nærværet av våpenet, og det at vi ikke kan se hvor veien leder. Det er en usikker fremtid de går i møte.

Unge etiopiere leser i aviser

Hjerteskjærende knapp informasjon følger dette bildet.

Foto: Finbarr O'Reilly for Nobels Fredssenter

Et annet bilde der O´Reilley viser sine formstyrke og sitt blikk for detaljer, er et stort fotografi der vi ser unge mennesker i Addis Abeba som står i en tett klynge og leser aviser. En tekst forteller oss at det er unge mennesker som leter etter stillingsannonser i aviser de har leid. Den knappe informasjonen er i seg selv ganske hjerteskjærende: Ungdommer som søker jobb, og som ikke engang har råd til å kjøpe seg en avis. Gjentakelsene av elementene i bildet, som armene og avissidene, danner en rytme i billedflaten som gir bildet en egenartet spenning.

En motstrømsskikkelse

Det tredje bildet jeg vil nevne er et portrett av fredsprisvinneren selv. Underlig nok har fotografen plassert ham i et skinnende hvitt og nesten science fiction-aktig interiør. Men kanskje er det nettopp hans tanke: at det menneskelige blir tydeligere forsterket mot denne fremmedgjørende bakgrunnen. Kanskje er dette en måte å vise Abi Ahmed Ali som en motstrømsskikkelse – en som bryter med eldgamle konvensjoner, og som prøver å endre på fastlåste strukturer.

Finnbar O´Reilley er teknisk sett meget dyktig, og han er en god historieforteller. Som kunst er fotografiene hans ikke så veldig interessante, fordi de er konvensjonelle og mangler dobbeltbunn.

Men fredsprisutstillingen er ingen kunstutstilling, det er en utstilling som først og fremst skal formidle – den skal gi oss en forståelse av prisvinnerens kamp. Denne oppgaven løser Finnbar O´Reilley på en utmerket måte.