Hopp til innhold

Det forblåste og vindfulle er blitt Bodøs kjennetegn i en slik grad at da byen i 2014 omsider fikk avduket sitt praktfulle kulturhus, ble navnet Stormen.

Dette kombinerte konserthuset og biblioteket er et slags hjerte i Bodø-biennalen som nå går av stabelen for fjerde gang.

Biennalen er en tverrfaglig mønstring der visuell kunst møter samtidsdans.

Her var det et frodig og spennende program som foldet seg ut gjennom de første fire dagene av september, med over hundre kunstnere, spennende utstillinger og et utvalg kunstnersamtaler og framføringskunst. Noen av utstillingene varer helt til november, men mye av biennalen var over første helgen.

Kropp i nylonstrømpelignende trakt

Et spesielt interessant prosjekt var den svenske kunstneren Malin Bülows «AER». Aer er gresk for vind, og verket var spesielt tilegnet den vindfulle nordlandshovedstaden.

Bülow jobber koreografisk og samarbeider ofte med dansere. Gjennom hele det omfattende prosjektet kretser hun omkring et enkelt motiv: En avkledd menneskekropp fanget i en nylonstrømpeliknende trakt, som er festet til et industrielt eller maskinelt element i byrommet.

Hun utfolder dette uttrykket på flere måter og i ulike sammenhenger, både som framføringskunst, men også gjennom installasjon, der danserens kropp er foreviget gjennom en 3D-printet figur.

Jeg liker dette bildet av mennesket som famler seg frem og tøyer det tekstile fangenskapets grenser.

I den mest spektakulære framføringen var tekstiltrakten festet til en gigantisk kran, som tilsynelatende beveget det lille mennesket opp fra asfalten og fikk vedkommende til å danse.

Den store tekstilen foldet seg ut mot himmelen som et seil eller en grå tekstiltornado fylt med vind.

Nylon-kunstverk — IKKE HELT SOM PLANLAGT: Den mest spektakulære av framføringene i dette prosjektet foregikk utenfor Beddingen Kulturhus. Siden kunstverket hadde blitt gjennomført flere ganger, var det oppstått en materialtretthet i tekstilen som førte til at den røk med et svupp. Brått var fortryllelsen brutt, og tekstilen viftet i den flaue sensommervinden som en slapp strømpe, og den avkledde danseren lå sårbar og eksponert på asfalten. Selv om dette ikke på noen måte var kunstnerens intensjon, synes jeg det ble et ganske kraftfullt bilde: Dette at det utspente stoffet som forbant maskin og menneske måtte gi tapt, og at det ble vinden som fikk siste ordet.

Delte ut notatbøker

Et annet prosjekt som tiltrakk seg en viss oppmerksomhet var Kiyoshi Yamamotos politiske og poetiske todelte verk «Å drømme» og «To Cry on Somebody Else's Shoulder».

Kunstneren, som har japansk opprinnelse og er oppvokst i Brasil, har i den senere tid gjort seg tydelig gjeldende på den norske kunstscenen. Han er kjent for sine praktfulle tekstilinstallasjoner og drakter.

I sitt prosjekt i Bodø setter han søkelyset på de eldre. I Norge er dette en gruppe som er gjenstand for lite respekt og oppmerksomhet.

Under pandemien var det mange som kjente seg isolerte og ensomme. Da gjennomførte Yamamoto tekstilverksted med byens aldrende befolkning.

I tillegg delte han ut notatbøker og oppfordret alle til å dele sine tanker, sorger, visjoner og ideer.

Denne delen av prosjektet har munnet ut i en liten utstilling i Stormen, der også Yamamotos karakteristiske tekstilinstallasjoner stilles ut.

Vakkert som fotomotiv, men svakt i bevegelse

De praktfulle og fargerike kostymene som er inspirert av brasiliansk karnevalstradisjon, ble også brukt i en framføring der kunstneren sammen med en gruppe eldre beveget seg og synliggjorde vinden med de vakre gevantene.

Som bildemotiv var dette meget flott, men som framføringskunst falt det dessverre fullstendig igjennom.

Det levende klarte ikke å leve opp til det store, dramatiske og magiske potensialet som lå i draktene.

Det var for mye småsnakk og latter mellom aktørene, og fotografen forstyrret hele tiden opplevelsen med muntre tilrop og instrukser til deltakerne.

En performance av denne typen ville absolutt vunnet på en mye klarere regi. Dette fremsto mer som en ren fotoshoot.

Trollfolk

Bodø-biennalen favner også noen få, men spennende utstillinger. Foruten Yamamotos tekstiler og hans nevnte bokutstilling «Å drømme», kan man i rommet Stormen kunst/dájdda oppleve Nora Joungs fascinerende oppgjør med den nordnorske hekseprosessen på 1600-tallet.

«Governmental Operations» er en ganske teoretisk utstilling, men likevel klarer Joung på en flott måte å visualisere disse oppsiktsvekkende fortellingene gjennom vakre tredimensjonale papirarbeider.

Papiruttrykket er basert på rettsdokumenter fra en av de mange rettssakene, der såkalte trollfolk ble anklaget for forbrytelser som ingen kunne bevise at de hadde begått, men som de likevel måtte bøte med livet for.

Joung utforsker også forestillinger som levde i tiden, for eksempel at djevelen hadde en spesiell tilgang til kvinner.

I Bodø Kunstforening vises en utstilling av en helt annen art. Her vises verk av de to kunstnerne Skade Henriksen og Annelen Røe. På svært ulike måter utforsker de historien knyttet til gruvedrift i nord:

Svarer på en lengsel i tiden

Det var en opplevelse å ta inn denne vakre byen som en ramme rundt så mye spennende kunst.

Jeg vil rose Bodø-biennalen for det sterke fokuset de har på framføringskunst. Jeg tror det levende bildet svarer på en lengsel i tiden.

I vår skjermbaserte, gjennomdigitaliserte virkelighet og vårt utmattede ordskifte, har kroppslige bilder en unik mulighet til nå frem til oss gjennom all den visuelle støyen som omgir oss på alle kanter.

Og særlig fordi Bodø-biennalen har dette helt spesielle, levende, performative programmet, synes jeg det er så synd at alt dette var over på en helg.

Hvis man skal vente at folk får med seg en biennale må man jo nesten gi dem tid til å høre om den først, og siden reise dit.

Det er synd når man som kritiker ikke rekker å rapportere og evaluere før det meste allerede er forbi. Her mener jeg Bodø-biennalen må gå i seg selv og tenke annerledes hvis de har ambisjoner om å nå utover byens grenser.