Lyden av koronamatthet

Det er torsdag kveld, og klokka er 19.15. Jeg sitter alene i resepsjonen i Grieghallen og venter på at Bergen filharmoniske orkesters kommunikasjonssjef skal slippe meg inn i salen. Der skal jeg nemlig sitte, så godt som alene, og høre et av landets beste symfoniorkestre spille nykomponert musikk av norske Ørjan Matre, i tillegg til mer velkjente verk av Igor Stravinskij og Cesar Franck.

Konserten er nemlig avlyst for publikum, men spilles for tom sal med tanke på senere publisering i videoformat på Bergenphilive, Bergen filharmoniske orkesters digitale konsertportal. I tillegg gjør NRK opptak for radio.

Denne teksten er en anmeldelse av konserten, men samtidig en rapport fra et kulturliv i krise. Kvelden i Grieghallen demonstrerte til fulle at konserter for glisne eller tomme saler ikke er noen varlig løsning for kunstformer som oppstår i møtet med et publikum. Samtidig viste den at trange tider kan føre til kunstnerisk nyskapning.

Energisk verk med uventet vending

Ørjan Matre er en av Norges dyktigste orkesterkomponister for tiden. Musikken han komponerer er ikke nødvendigvis cutting edge, men han har funnet en særegen stemme, og det han sier griper meg som regel.

Matres «Slagverkskonsert» er skreddersydd for perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen, en formidabel norsk musiker som altfor få har hørt om. Bare det siste året har Kjos Sørensen urfremført intet mindre enn tre verk for slagverk og orkester.

Matres nye verk starter lavmælt, med en ensom liten trommevirvel som vokser ut av stillheten. Orkesteret smyger seg gradvis inn, og etter kort tid er vi inne i det jeg antar er en slags åpningssats med mye energi og høyt tempo. Kjos Sørensen beveger seg smidig som en tiger inne i sin store rigg av perkusjonsinstrumenter, hvor trommer, kubjeller og vibrafon utgjør de viktigste elementene. Komplekse rytmiske mønstre spilles ut med stor virtuositet, og orkesteret følger hver bevegelse som en skygge, til dels svevende, andre ganger mer rytmisk.

Det sitter som et skudd. Jeg lar meg rive med av det rytmiske drivet, samtidig som orkesteret hele tiden gir meg klanglig variasjon.

Så skjer det noe uventet: utrustet med bjeller («sleigh bells») i hver hånd vagger Kjos Sørensen demonstrativt ut av orkesteret og fram på scenen. Her begynner han å dundre primitivt løs på to cymbaler.

Plutselig er jeg vitne til et slags musikkteater, og det blir åpenbart at denne musikken handler om noe.

Musikken endrer nå fullstendig karakter. Tilbake igjen i orkesteret begynner solisten å plystre(!) mens han spiller mer nølende og forsiktig på rørklokker, klokkespill og vibrafon. Plystringen plukkes opp av deler av orkesteret, som nå går over i en slags vindskeiv romantikk. Det er en romantikk som dyrker en slags nostalgi uten å bli sentimental. Musikken er langsom og vakker, men det er hele tiden små kontrasterende elementer som skaper friksjon.

Etter hvert går solostemmen mer eller mindre i oppløsning, Kjos Sørensen skraper litt på noen cymbaler, og mens orkesteret fremdeles spiller plukker han på ny opp bjellene, tusler over scenen og forsvinner ut sidedøra. Musikken toner ut.

Jeg må innrømme at jeg der og da klør meg i hodet og stusser litt over hva komponisten vil med dette. Det er som om verket underveis mister troen på seg selv og til slutt gir opp.

Forklaringen på dette besynderlige opptrinnet fikk jeg ikke før etter konserten, da jeg fikk vite om bakgrunnen for verket. Matre begynte arbeidet med verket i 2019, og hadde allerede skrevet mye av musikken da samfunnet stengte ned i mars 2020. Den planlagte formen på verket var da mer konvensjonell, med en typisk forventet briljant og utadvendt avslutning.

Etter en lengre periode i lockdown innser Matre at en slik form ikke gir noen mening i tiden vi nå lever i. Han skroter omtrent halvparten av det han har komponert, og lager en ny versjon hvor siste halvdel ender i resignasjon og nostalgi.

Det er en risikabel idé, som lett kunne ha blitt påklistret og klisjéfull. Her fungerer det fordi Matre aldri mister grepet på det musikalske materialet. Det hadde imidlertid vært en fordel om verket hadde en tittel som satte en tydeligere ramme for opplevelsen av det.

Matt stemning

Resten av konserten besto av mer velkjente toner av Igor Stravinskij og 200-årsjubilanten Cesar Franck. Ingen av disse verkene gjorde det helt store inntrykket. Stravinskijs ballettmusikk «Petrusjka» ble fremført uten nevneverdig glød og dramatisk nerve. Francks tonedikt «Le Chasseur maudit» fremsto på sin side som massivt og nyansefatting i uttrykket.

Det kan naturligvis være forskjellige grunner til at et orkester ikke spiller opp mot sitt beste. Dirigenten, franske Ludovic Morlot, virket ikke veldig interessert i å fremheve de modernistiske og teatralske aspektene ved Stravinskijs banebrytende ballett. Tempi lå ofte på den langsomme siden, og kontraster ble glattet over til fordel for et mer moderat og strømlinjeformet uttrykk.

Det er likevel vanskelig å komme unna inntrykket av at den lunkne stemningen i Grieghallen skyldes denne eiendommelige formen for musikkutøvelse hvor konserter avvikles foran glisne eller tomme seterader. For hva skjer egentlig når et orkester nok en gang må spille for en nesten tom sal? Erfaringen fra Grieghallen tyder på at det i beste fall låter som en god generalprøve.

På sine svært ulike vis var både første og andre del av denne konserten preget av et musikkliv rammet av fremskreden koronautmattelse.

Nå haster det med å slå opp portene slik at musikk igjen kan «byggas utav glädje», som Lill Lindfors sang engang for lenge siden.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: