Mest gøy for de voksne

Lewis Carrolls bok «Alice i Eventyrland» fra 1865 er en klassiker. Fortellingen om Alices møte med en absurd og annerledes verden er svært åpen for tolkning.

Både fordi den er fantasirik og tullete nonsens-litteratur full av ordspill og omskrivninger fra forfatterens samtid, og fordi den er blant de aller første barnebøkene som ikke er skrevet med en klar moral eller retningslinjer for hvordan barn bør leve for å bli gode voksne.

Alice fjortis

Til å iscenesette dette har Nationaltheatret har engasjert Mads Bones og Kyrre Havdal, superduoen fra Trøndelag teater som har vært medvirkende i suksesser som «Juleevangeliet – the Smash Hit Musical» og Trøndelag teaters egen versjon av «Nøtteknekkeren». Nå får de boltre seg på Nationaltheatrets hovedscene.

I boken sitter Alice ved elvebredden sammen med søsteren sin. Der sovner hun, og i drømmen løper den hvite kaninen forbi. Alice følger etter ned i kaninhullet, og resten er historie.

Ved Nationaltheatret har Alice (Kjersti Tveterås) fått tannregulering og blitt fjortis med alt det medfører av ubalanse i kropp og sinn.

Forestillingen starter på konfirmasjonsdagen hennes, det er kleine sanger på rosa ark og en pappa som holder en keitete tale til konfirmanten.

Det er da den hvite kaninen (Herman Bernhoft) dukker opp som en myk og reddende engel. Alice følger etter til Vidunderland.

Prøver på for mye

Forestillingen vil være morsom, rar og underholdende for alle på en gang. Det byr på utfordringer denne gangen. Kanskje har teamet bak prøvd for hardt og glemt noe viktig på veien.

For dette er ikke en forestilling som passer spesielt godt for barn under skolealder. Mye av tematikken går over hodet på dem. Åtte-ni-åringer kan ha stor glede både av det kleine konfirmasjonsselskapet og alle referansene Vidunderland har til den virkelige verden.

Men når forestillingen henter opp Sabeltann- og Donald Duck-morsomheter, prøver de å tilfredsstille en yngre målgruppe enn de egentlig bør.

Alice-fortellingen er i utgangspunktet komplisert og fri på samme tid – alt det absurde i Carrolls bok gjør den åpen. Da må man velge. Og når rammefortellingen er fjortenåring, konfirmasjon og savnet etter en mor som er død (det er Alices store og ubearbeidede sorg), så kan ikke forestillingen nå sitt fulle potensial om man skal gjøre alle til lags.

Kanskje kunne bakmennene tenkt mer på å få åtteåringen til å le enn på at de voksne skal få trangen til gapskratt stilt.

For materialet de har laget, innbyr til en forestilling som nettopp kan nå mellomtrinnet med et brak. Ikke mange familieforestillinger gjør det.

Herlige karakterer

Da trenger de også en gjennomgang av språket som brukes i forestillingen. Kompliserte ord, flust av voksenreferanser både i sangtekster og replikker er unødvendig i en familieforestilling, i hvert fall om man vil lage teater som primært skal nå barna.

Kostymene er herlige, og karakterene godt spilt av et strålende Nationaltheater-ensemble.

Både mus, hattemakere og harefrøkner er superfine skapninger i Vidunderland. Den hvite kaninen er kanskje den som får utnyttet tempo, mimikk og allsidighet best.

Forunderlig er det likevel at en del av sangene til tider synges urent i ensemblet.

Historien om Alice har denne gangen blitt en fortelling om tapserfaring og om å forsone seg med vendingene livet tar.

Den har fått en mer klassisk oppbygning enn boka, litt som et eventyr, der Alice har tre sentrale hjelpere (kanin, katt og mus) som får henne gjennom prøvelser og sorg og hjelper henne styrket ut på den andre siden.

Men forestillingen lar ikke publikum knytte gode nok relasjoner til de ulike karakterene før prøvelsene setter inn.

Bedre tilskrudd og mer målgrupperettet kunne dette kanskje blitt en vidunderlig opplevelse.