A-has retur hyller natur

Når A-ha etter syv år presenterer ny musikk for befolkningen, er det en begivenhet på størrelse med måne­landingen.

Omtrent, i alle fall.

«True North» er ifølge Magne Furuholmen «et brev fra Polarsirkelen, et dikt fra Nord-Norge med ny musikk».

Det er også en film og et samarbeid med Bodø2024 i anledning Bodøs status som europeisk kulturhovedstad om to år.

Tidenes største norske band

Musikalsk skal dette rette et sterkt søkelys mot hvordan vi samhandler med miljøet og naturen (les: hvordan vi ødelegger den), og hva som venter oss i fremtiden.

Dystre, men etter hvert velkjente temaer. Da passer det jo bra at det finnes knapt finnes bedre formidlere av reflekterende melankoli enn A-ha.

Tidenes aller mest suksessrike norske popband er opphøyde gallions­figurer for norsk musikk, med alt det medfører: primadonna­nykker, interne stridig­heter og eksentrisiteter i verdensklasse.

Å være med i A-ha er slett ingen dans på roser for noen av de involverte.

Alle har de tidligere snakket om sin dundrende aversjon mot nye A-ha-plater, Morten Harket er en uoppnåelig skikkelse med en gudbenådet stemme, mens Magne Furuholmen trekker i trådene og får ting til å skje.

Det er kanskje helt jævlig for band­medlemmene å tilbringe tid sammen, men for lytteren er det en fantastisk presang.

Fabelaktig filharmoni

«True North» byr på Morten Harkets ikoniske stemme i all sin misantropiske og søkende prakt. Når de første tonene fra silke­strupen kiler øre­gangene, er det som om man står ved St. Peters port og englene har bestemt lydsporet.

Åpningslåten «I’m In» gir god plass til gruppas hoved­instrument: Morten Harkets stemme­bånd.

Akkompagnert av Arktisk Filharmoni, dirigert av Anders Eljas, og Magne Furuholmens ufeilbarlige produksjon er dette en knallsterk åpning på en plate som beskriver en lengsel etter det rene, pure og genuine med naturen.

Akkurat dét gjenspeiles perfekt i startpartiet.

Glitrende formidling

På andre­sporet «Hunter in the Hills» er det Pål Waaktaar-Savoy som produserer, mens Arktisk Filharmoni får skinne enda mer. Den er musikalsk langt nærere og mindre andektig, men klarer på mystisk vis å formidle den samme stemningen.

Det ligger et deilig forlokkende tangent­spor i refrenget som bringer tankene til regn, tåke og forvitrede trær.

Filharmoniens strykere bidrar med en høyverdig, 1920-talls noirfølelse, og kombinasjonen føles helt splitter ny. Den aldeles vidunderlige åpningen har blitt enda sterkere.

Går aldri ut på dato

Utover i plata viser A-ha en imponerende rutine og egen evne til å finne unike melodier og interessante vendinger. Ved første gjennom­lytting er du kanskje bare imponert, men ved andre og tredje finner du stadig nye elementer å verdsette.

Furuholmen og Waaktaar-Savoy har bidratt med seks låter hver. På mirakuløst vis har de klart å skape en fullstendig sammenhengende plate som samtidig har et svært variert uttrykk. De behersker både nostalgi og samtid.

Vi får gjensyn med 80-talls­synthen på «Forest for the Trees», mens et mer oppdatert uttrykk kommer til overflaten i «Make Me Understand».

Denne trioen går rett og slett ikke ut på dato, og de er stadig fulle av nye innfall.

Enkelte svakhetstegn

«True North» er ikke perfekt. Det finnes enkelte partier mot slutten her som er direkte svake.

«You Have What It Takes», for eksempel, høres ut som en middelmådig julelåt – kun verdig en nitrist og intetsigende desember-opptreden på et Amfi-senter. Her låter gitaren usmakelig og billig, mens de ellers fantastiske strykerne fremfører boksmusikk. Til og med Harket høres ut som om han kjeder seg.

Dette gjelder også til en viss grad «Summer Rain», som i hovedsak låter uinspirert, men som redder stumpene med et finfint refreng.

Lidenskapelig kjærlighet

Likevel er det ingen tvil om at A-ha har en mesterlig forståelse av det de skal formidle, og at de aldri har tatt en snarvei i hele sitt liv. Her ligger det lidenskap, visjoner og kreativitet i bunn.

Man kan formelig føle kjærligheten til naturen og forakten for de kreftene som ødelegger den. Oljen, uvørenheten og løgnene som retter en skarpladd Mauser mot det metaforiske fjeset dens.

Det blir naturligvis ekstra rørende når man vet at Nord-Norge står sentralt i produksjonen, en landsdel som ikke akkurat er kjent for sin elendige natur.

Når «True North» avsluttes med en av platas beste låter, «Oh My Word», sitter man igjen med et brennende ønske om å starte på nytt – og det er jo ikke et dårlig tegn.

Jeg venter fremdeles på den dagen A-ha skal lage en komisk dårlig plate, slik at jeg kan bruke ordspillet «a-hahaha», men det gikk ikke denne gangen heller.