Amerikaneren Kevin Hart har vært en av standup-scenens mest suksessrike komikere de siste 10 årene. Utsolgte show over hele verden, Time 100-lister og hovedroller i noen av Hollywoods største kassasuksesser.
I samarbeid med en viss pandemi har Hart denne gangen invitert publikum hjem til sin egen stue – et stort sceneskifte. Bokstavelig talt.
Netflix-spesialen, «Zero Fucks Given» er spilt inn foran anslagsvis 50 personer med munnbind i komikerens enorme dagligstue. Sånn sett er overgangen mindre enn dersom han skulle fremført dette helt uten et publikum. Takk til alle komikere som har valgt å styre unna akkurat den måten å overleve pandemien på.
Pandemi-elefanten i rommet
Pandemien er også et smertelig innlysende sted å begynne når Kevin Hart skal gyve løs på sitt seneste materiale.
Selv om covid-19 kanskje er den mest ferdigvitsede elefanten i rommet er den ikke noe enklere å overse enn en helt ordinær elefant.
Dessverre er åpningspartiet om pandemien bare et uhyggelig startskudd for det publikum skal belemres med – 70 minutter med plagsomt uambisiøst tekstarbeid.
En merkelig følelse av bedrag griper meg nesten umiddelbart. Vitsene og dramaturgien er så svakt skrevet at det føles som å spise et av de plast-eplene som ligger i designskåler på Bolia. Det ser ut som humor, høres ut som humor, men det smaker slett ikke humor.
Hart er, som nevnt, en av de mest suksessrike og populære komikerne på denne planeten, og karrieren hans er bygget på standup. Han har både studert og utført kunsten i mange år, og vet nøyaktig hvordan det skal låte.
Ekstrem tro på egen formidlingsevne
På mest mulig klassisk vis villeder han publikum til å tro at det de får servert er vitser, gjennom kjente formler som «setup, gjenta setup, punchline, gjenta punchline».
Problemet oppstår når innholdet ikke er vitser, men bare ord.
For å ta et eksempel fra det innledende partiet om covid-19: «Jeg har hatt covid. Jeg har hatt covid. Jeg var blant de første som hadde det. Men jeg kunne ikke si det. Jeg kunne IKKE si det.»
Setup-en er klar.
Publikum lurer naturligvis på hvorfor Kevin Hart ikke kunne si at han hadde covid.
Kanskje tør de håpe på en festlig punchline – dette er jo tross alt standup.
Men avslutningen på denne vitsen er som følger: «Fordi Tom Hanks hadde det også, og han er mer kjent enn meg. Ingen bryr seg om at Kevin Hart har covid når Tom Hanks også har det.»
Dette er et veldig godt eksempel på at Kevin Hart i «Zero F**ks Given» har så stor tro på egen formidlingsevne at det ikke er så farlig hva han faktisk sier.
POPULÆR: Kevin Hart er en av de mest sette og rikeste standupkomikerne i verden.
Foto: NetflixDet virker som om han ikke har giddet å skrive ut vitsene, men heller stoler på at energien og mimikken hans skal gjøre mesteparten av jobben for ham.
Dette er ellers et tilbakevendende tema, om enn en personlig preferanse. Jo mer energi og intensitet en standupkomiker legger i settet sitt, jo mindre imponerende er det tekstlige innholdet.
Tar ikke publikummet på alvor
Det hjelper heller ikke at Kevin Hart tolker sitt eget manus så rotete og uvørent at man som publikum faller av selv de enkleste vitser. Og dem er det mange av.
Dette med gjentagelser, for eksempel. Når du gjentar en setup fire-fem ganger bør poenget i vitsen være enten ganske komplisert, eller veldig overraskende. Det virker mot sin hensikt å gjenta en setup til det kjedsommelige før et av de mest selvfølgelige poengene du kan tenke deg.
Når materialet viser seg å faktisk inneholde humorpoenger er de så utslitte og ferdigobserverte at de faller sammen som korthus omtrent samtidig som de leveres.
«Zero F**ks Given» byr på fullstendig forglemmelige godbiter som «menn blir annerledes etter fylte 40» og «kvinner og menn tenker annerledes om enkelte ting».
Et ørlite pluss i boka til et annet velkjent element i standup-formen: Den lange, anekdotiske vitsen mot slutten av settet.
Historien om hvordan ulike miljøer reagerer på konseptet steinovnsbakt pizza er omtrent den eneste vitsen det er verdt å ta vare på fra dette elendige manuset, selv om den inneholder en av vår tids svakeste Jerry Seinfeld-parodier. Et enslig lyspunkt i en irriterende elendig forestilling.
Falskt gull glimrer også
Tenk at en komiker som har solgt ut verdens største arenaer våger å presentere en vits som egentlig bare er standup-versjonen av å skli på bananskall, nemlig:
«Jeg skulle lære meg å bokse, fikk et slag, trodde jeg var blitt blind, men hadde visst bare hjelmen bak frem.»
En vits som er så svak at den er på grensen til fornærmende.
Her finnes det så mange flinke og hardtarbeidende komikere som aldri havner i Kevin Harts posisjon, også er han frekk nok til å servere publikum den slags søppel.
Kanskje finnes det dem som vil la seg forhekse av formen, det velkjente som gjør at det ser og høres ut som humor, for falskt gull glimrer jo også. Men sånn her kan ikke en veletablert komiker holde på.
