Hopp til innhold
Anmeldelse

Eksplosivt, men ikke inderlig nok

I en eksplosiv «West Side Story» sitter dansenumrene som et skudd. Skuespillet gjør dessverre ikke det samme.

Fra musikalen "West Side Story" på Chateu Neuf. Spilles høsten 2021.

Effektiv scenografi og lyssetting løfter «West Side Story» ved Chateau Neuf. Snart kan de også spille for fulle saler

Foto: Tovita Razzi
Musikal

«West Side Story»

Chateu Neuf, Oslo

23. september - 11. desember 2021

I november 2020 hadde musikalen «West Side Story» premiere på Chateau Neuf i Oslo. En knapp uke senere stengte Oslo ned. Nå, nesten ett år etter, har musikalen nypremiere, og Norge åpner opp.

«West Side Story» er New Yorks «Romeo og Julie». Fortellingen om Tony og Maria er inspirert av Shakespeares udødelige tragedie.

I West Side Story kommer de to elskende ikke fra hver sin rikmannsfamilie, men fra konkurrerende gjenger på Manhattan. Musikalen er skrevet på 1950-tallet, gjengene består av innfødte New York-ere og innvandrede puertoricanere.

Dette siste vekker et minne hos meg: Jeg er vokst opp på et sted i Norge der en stor andel av den unge befolkningen i 1950-årene dro til New York for å søke lykken. Etter noen år, ofte mange, kom de hjem igjen. De lovpriste Amerika, Manhattan, Brooklyn. Men en advarsel kom de til stadighet med, så lenge de levde: Du må passe deg for puertoricanerne.

Fra musikalen "West Side Story" på Chateu Neuf, spilles høsten 2021.

KAMPHANER: Bernardo (Kevin Mbugua) og Riff (Håvard Eikeseth) representerer gjengene «Sharks» og «Jets» i New Yorks Upper West Side. Det utløser et fatalt gateslag. På nypremieren ble Bernardo spilt av Magnus Emaka, red.anm.

Foto: Tovita Razzi

Dette viser hvor reell konflikten i West Side Story var i 1950-tallets New York. På Chateau Neuf er de to gjengene ikke basert ut fra hvem som er innfødt eller ikke, men hvilken gjeng de har valgt å høre til. Regissør Mattias Carlsson løfter frem det fine med verden i dag: Mangfoldet vi til sammen utgjør. Konflikten i stykket er likevel den samme – to gjenger kniver om retten til samme gata. Utfallet er fortsatt like fatalt.

Best i dansen

Det er blitt en eksplosiv musikal på Chateau Neuf. Belinda Brazas koreografi setter standard med kraftfull intensitet og attitude allerede fra start.

Leonard Bernsteins ikoniske musikk har alt som trengs: Raffinerte rytmer, spennende klanger og elegante vekslinger mellom latinamerikansk musikk og jazz.

Det er også i dansen musikalen er aller best. Særlig i ensemblenumrene. Tross relativt liten plass når de over 20 danserne er på scenen samtidig, blir disse store numrene spennende.

Fra musikalen "West Side Story" på Chateu Neuf. Spilles høsten 2021.

EFFEKTFULLT: Det ender i et fatalt slagsmål og mye unødvendig blod spilt i «West Side Story». Her fra det avgjørende slagsmålet. I likhet med mange av scenene i musikalen, er også denne effektfullt lyssatt. Tony (Sondrey) på steinen.

Foto: Tovita Razzi

Ensemblet er presist til fingerspissene. Så er også dansen det bærende elementet i «West Side Story».

Kjærlighetshistorien lider

Det samme kan ikke sies om skuespillet. Det er såpass varierende at det er godt dansenumrene og musikerne holder høyt nivå. Høstens premiere av «Mamma Mia!» i Folketeateret viste hvilket løft godt skuespill kan gi en kjent musikal. Også her er det slik: Anette Amelia Larsen (Anita) og Anette Hoff (Doc) bærer denne delen av musikalen med sårt tiltrengt nærvær.

Men de to kan ikke bære alt: spillet er rett og slett ikke godt nok i ensemblet som helhet – og det nesten et helt år etter premieren.

Maria (Astrid Giske) og Tony (Sondrey) i West Side Story på Chateau Neuf. De sitter på bakken, vent mot hverandre og holder hender. Hun i rød kjole, han i grå t-skjorte og svarte jeans.

TONY & MARIA: Kjærlighetshistorien mellom Tony og Maria er inspirert av William Shakespeares «Romeo og Julie». Men i denne oppsetningen er ikke kjærlighetshistorien godt nok underbygget til å tåle de sterke sangene som følger den, mener NRKs anmelder

Foto: Tovita Razzi

Kjærlighetshistorien lider også under dette. Tony (Sondrey) og Maria (Astrid Giske) tilhører hver sin gjeng – i stykket, men også som musikalartister. De er et umake par med ulik stemmeklang og spillestil: Giske med musikalerfaring, Sondrey som kjent artist. Stemmene har ulik valør, det samme kan sies om spillet. Giskes innlevelse møter et spedt fysisk uttrykksregister hos motspilleren.

Når møtet mellom de to gir en kjærlighet som utvikles i en rasende fart, trenger musikalen at dette sitter i kroppen, ikke bare synges ut. Kjærlighetshistorien er ikke godt nok underbygget til å tåle de sterke sangene som følger den. Det blir et gap mellom det karakterene uttrykker i sang og det de faktisk spiller.

Dessuten er det begrenset hvor interessant det er å se gjengmedlemmer slå seg selv på brystet til stadighet. Selv Karsten Warholm bruker det virkemiddelet med større omhu.

Hard konkurranse venter

I et ganske så teaterstengt Oslo er «West Side Story» på Chateau Neuf blant de store oppsetningene som ikke rammes av streiken i kultursektoren. Når hovedscenene i Oslo en gang åpner etter streiken, blir konkurransen hardere. Da venter sultne ensembler med hovedsceneforestillinger som har fått anmeldere til å juble: «Hamlet» på Nationaltheatret, og «Lehman Brothers» og «Tolvskillingsoperaen» på Det Norske Teatret. For ikke å snakke om «Mamma Mia!», som fortsatt går som en kule på Folketeateret.

«West Side Story» er verdt turen for dansen og musikken, og for intensiteten og viljen. Budskapet er det samme som i 1957: Fiendskap og fordommer fører sjelden noe godt med seg.

Fra musikalen "West Side Story" på Chateu Neuf. Spilles høsten 2021.

MODERNISERT: «West Side Story» på Chateau Neuf er modernisert i språk og også i virkemidler. Mobiltelefoner blir viktige i møtet mellom politi og gjenger. Her krangler Krupke (Zahid Ali) med Riff fra gjengen «Jets» (Håvard Eikeseth). Eikeseth gjør en solid rolle i musikalen. Bak: Sondrey som Tony.

Foto: Tovita Razzi

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: