Hopp til innhold
Anmeldelse

Mer opptatt av å forføre enn å forklare

Utstillingen «We Meet at Dusk» er en ansamling mer eller mindre interessante arbeider av samtidskunst uten noen klar forbindelse og med en uforståelig tittel.

Mosevegg-verket "Semicircular Vertical Landscape" av Rasmus Myrup
Foto: Hordaland kunstsenter
Kunst

«We Meet at Dusk»

Gruppeutstilling

Hordaland kunstsenter

26. mars - 8. mai 2022

Hordaland kunstsenter ligger i et ganske unnselig bygg i Bergen sentrum på vei mot Nordnes. Mens jeg bestiger det siste lille høydedraget opp, grubler jeg på hva slags tematikk som ligger bak den poetiske utstillingstittelen «We Meet at Dusk». Hvem er det som møtes i skumringen og hvorfor?

Utstillingen favner fem kunstnere hvorav to kun har bidratt med performance. Det finnes ikke noen dokumentasjon på disse flyktige bidragene. Kun de som var til stede i forbindelse med åpningen fikk dette med seg.

De tre kunstnerne som er fysisk representert i utstillingen er Kjersti Sundland, Eirik Fackner og Rasmus Myrup.

For den uinnvidde besøkende er det imidlertid ikke så greit å vite hvem som er hvem. Jeg må be resepsjonisten om å peke ut de forskjellige verkene for meg. Og dette er noe jeg virkelig ikke forstår: Hvorfor ikke hjelpe publikum med noen små skilt? Om ikke med utfyllende informasjon, så i hvert fall med navn og titler.

Skogbunn og biedød

Det mest iøynefallende verket i utstillingen er Rasmus Myrups skog: En skogbunn som har reist seg i gallerirommet, som et monumentalt materialbilde. Hele veggen er dekket med reinlav og mose. Store trestammer, gresstuster, røtter og steiner stikker ut.

Mosevegg-verket "Semicircular Vertical Landscape" av Rasmus Myrup

SKILLER SEG UT: Rasmus Myrups vertikale skogbunn er det mest iøynefallende verket i utstillingen.

Foto: Hordaland kunstsenter

Her kobler Myrup seg både til den store landskapstradisjonen, men også til den historiske avantgardens bruk av readymades, altså preproduserte elementer. Hans verk avbilder ikke naturen, men bruker dens egne bestanddeler. Slik sett referer også verket til land art-tradisjonen.

Også i Eirik Fackners keramiske skulpturer handler det om naturens egen formgivende evne: Her kombinerer han organisk keramisk form med den naturskapte bikakestrukturens perfekte sekskantede former:

Skulptur med bikubestruktur laget av Eirik Fackner

SAMARBEID: Skulpturen er delvis formgitt av Eirik Fackner og delvis av naturen.

Foto: Hordaland kunstsenter

Fackner reflekterer rundt menneskets instrumentelle forhold til naturen, med trusselen om biedød. Biene spiller som kjent en svært viktig rolle i naturens store forplantningssystem.

Kjersti Sundlands verk har en ganske annen karakter. En toskjermsinstallasjon, bestående av to store glassplater:

Kjersti Sundlands videoinstallasjon "A Third Eye for Intelligence"

SUGENDE: Det at Kjersti Sundland baserer sitt bilde på en fotografisk negativ gir et virkningsfullt uttrykk. Treet eller treroten lyser mot en nesten sugende, svart bakgrunn.

Foto: Hordaland kunstsenter

På den ene er det projisert en fotografisk negativ av noe som likner en veldig trerot. På det andre glasset, som ser ut til å være frostet, projiseres en film som skaper opplevelsen av kraftig billys sett gjennom tykk tåke.

Hjelpe meg!

Hver av disse kunstnerne bidrar med noe fint. Men en utstilling med en viss ambisjon bør ta mål av seg til å være noe mer enn summen av sine enkelte verk.

«We Meet at Dusk» blir for meg kun en ansamling mer eller mindre interessante arbeider, der jeg har vanskeligheter både med å få øye på noen klar forbindelse mellom de ulike prosjektene, og ikke minst hvor dette møtet i skumringen kommer inn.

Skumringsdunkel er i hvert fall teksten vi får utdelt ved inngangen. Jeg anstrenger meg til det ytterste for å forstå hva det handler om:

«Each of the works presented in the group exhibition suggest that the natural law has been tainted: with electricity running through trees, species taking over works to form a new collaboration and fragment of a forest spun around creating a flipped stage.»

Hjelpe meg, er det min engelsk eller min forstand som kommer til kort her?

Viktigere å forføre enn å forklare

Jeg konkluderer med at dette er nok et eksempel på den typiske svadapregede kunstteksten der man er langt mer opptatt av å kamuflere halvfordøyde og svake ideer enn egentlig å kommunisere.

Som så ofte i samtidskunsten er det viktigere å forføre enn å forklare.

Og mens jeg på vei ut av kunstsenteret formulerer disse strenge setningene inni meg, lurer jeg på hvorfor det kjennes som om jeg skyter spurv med kanon.

Jeg må stoppe opp og se på navnet ved inngangspartiet en gang til: De kaller seg faktisk Hordaland kunstsenter, og tar slik mål av seg til å være hele det gamle fylkets kunstinstitusjon, da må de vel også kunne tåle en ærlig evaluering.

Anmeldelse av «Det skeive blikket» på KODE: «Frodig og variert»

Laurie Grundt, «Hippie Politi», 1972.
Laurie Grundt, «Hippie Politi», 1972.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Se også anmeldelsen av Lene Berg sin utstilling på Festspillene i Bergen.