En ting er å høre. En annen å gjøre

Under sin tale til det britiske parlamentet 23. april 2019 ser Greta Thunberg ut over forsamlingen, løfter hånden og tapper fingeren forsiktig mot mikrofonen.

– Is my microphone on? Can you hear me?

Og igjen, senere i talen, gjentar hun:

– Did you hear what I just said? Is my English okay? Is the microphone on?

Kunne vært mektig

Når Dramaten i Stockholm velger å iscenesette et knippe av Thunbergs taler, er det som et svar på dette spørsmålet stilt en aprildag i London. «Ja, vi hører deg!», svarer Dramaten. – We hear you.

Forestillingen er en engangshendelse. Halvparten av billettprisen – som lå på 200 svenske kroner (ikke all verdens dyrt) – går til stiftelsen Greta Thunberg er i ferd med å opprette. Det tekstlige utgangspunktet er Thunbergs taler, som i fjor kom i samlet utgave under tittelen «No one is too small to make a difference» på britiske Penguin. For nesten full sal og med rundt 50 aktører på scenen ble Thunbergs taler plukket fra hverandre og satt sammen igjen i en 45 minutter lang seanse.

Det kunne vært mektig, men slik forestillingen ble, ignorerte den fullstendig Greta Thunbergs premiss.

Inn det ene øret og ut det andre

«We hear you» på Dramaten handler om å lytte. Voksne skuespillere veksler på å lese utdrag fra talen hennes som en slags voiceover i forestillingen, publikum ser aldri dem som leser.

Når forestillingen starter, kommer en jente på cirka 11–12 år inn og stiller seg på scenen. Talen starter, og hun står alene på scenen som en slags manifestasjon av Greta. Hun lytter. En etter en, eller to og to, kommer flere skuespillere inn på scenen. To kamerater, en kvinne i rullestol med hjelper, mor og barn. Til sammen utgjør de et medborgergjennomsnitt. Scenen er kloden som uopphørlig snurrer, og den befolkes av stadig flere. Alle står de stille og lytter til Thunbergs budskap. Tekstene ledsages av musikk, og ved ett tilfelle lyssettes scenen rødt. Et velkomment brudd skjer når ei ung jente brått bryter ut i en heftig dans før hun finner plassen sin igjen.

Helt frem til slutten av stykket er det voksne stemmer som leser Thunbergs taler. Det gjør noe med tekstene. Talene slik de står i boken er sterk og klar lesning, talene er dramatiske og nøkterne i språket på samme tid. Voksne stemmer klarer ikke hente frem den samme intensiteten som Thunberg har både i skriftspråk og fremføring. Det oppstår en avstand mellom stemmebruk og tekst i «We hear you».

Lytting gjør en utmattet

Men det skjer noe mot slutten. Når barn og voksne har stått stille på scenen, noen av dem i nærmere 45 minutter, så begynner kroppene å gå lei. Det er ikke nødvendigvis tilsiktet, men særlig barna synes det blir lenge å stå. De lener seg til hverandre, henger, setter seg ned på scenen, noen av dem synker nesten sammen. Det virker ikke som det er en vesentlig del av forestillingen, men det er den viktigste. Disse små bevegelsene henter frem noe vesentlig med barnas klimaopprør: Lytting gjør en utmattet. Noe må skje. Derfor maner barna til handling.

Disse små bevegelsene gir mening til forestillingen. Men det spørs om de var innstudert på forhånd. Det er her det brenner i «We hear you», ut fra dette kan noe skje.

Forestillingen bommer når den sementeres i lyttingen. Det gjør den til et prosjekt som mest av alt virker politisk korrekt: Å kunne gå i teateret, donere litt til Thunbergs stiftelse og ha litt bedre klimasamvittighet, hvis vi skal sette det på spissen. Iscenesette klimaproblematikk fordi det er viktig og riktig.

For all del: Forestillingen ønsker å ta klimaengasjementet på alvor. Men det er vanskelig å få til. Etter forestillingen er det lettere å ta et glass vin i baren enn å gå hjem og selge bilen.