Anmeldelse

Hyklersk sprøyt fra UEFA

Det er provoserende når organisasjonen som altfor sjelden gjør noe når menneskerettigheter brytes i medlemslandene, lager elendig låt om samhold og til og med får med seg Bono på det hele.

Martin Garrix feat. Bono & The Edge - We Are The People
Foto: Promobilde
Terningkast 1 Musikk

«We Are The People»

Av Martin Garrix med Bono & The Edge

Pop

2021

Et nytt fotballmesterskap er på trappene, og det skal tradisjonen tro akkompagneres av et bredt og ufarlig stykke musikk. Målet med FIFA og UEFAs offisielle mesterskapslåter er antagelig å forene fotballfans på tvers av landegrenser i et minste felles multiplum: deres kjærlighet for kommersiell pop.

Helt siden Los Ramblers tok plekteret fatt med «El Rock del Mundial» fra Chile-VM i 1962 har det vært tradisjon for fotballmesterskap som samler et stort publikum hatt en medfølgende, offisiell låt. Riktignok fikk ikke EM sin første offisielle låt før i 1992. De kjennetegnes ofte av budskap om samhold og likhet tyllet inn i den musikksjangeren som er mest populær på verdensbasis på det aktuelle tidspunktet.

Noen ganger har man hatt ekstra flaks, og vertslandet har kunnet by på rike musikktradisjoner – for eksempel under VM i Sør-Afrika i 2010. Da fikk Shakira samarbeide med Freshlyground om afro fusion-låta «Waka Waka». Den er et av få eksempler på en vellykket mesterskapslåt, for bortsett fra den har det ikke vært spesielt mange landeplager.

Tydelige tilkortkommenheter

Nå har turen kommet til det ett års forsinkede Europamesterskapet i fotball for herrer, og nok en gang har UEFA dratt fram sine beste veddeløpshester innen kategorien «artister selv bikkja di har hørt om». Her er verdensstjerne-DJ-en Martin Garrix med sine vellykkede house-toner stuet sammen med de to mest kjente fra U2. Vokalist Bono og gitarist The Edge har for vane å skrive helt ålreite tekster og melodier, og Garrix klarer å fenge det brede publikum med sine hooks.

Hvis man måler denne låta opp mot den hellige gral, «Waka Waka», er det noen helt tydelige tilkortkommenheter som gjør seg gjeldende fra start til slutt.

Jeg har hørt låta kanskje 15–20 ganger i arbeidet med denne anmeldelsen, og kan fortsatt ikke gjengi refrenget presist. Det samme skjer hver gang: Jeg begynner å synge på Måns Zelmerlöws vinnerlåt «Heroes» fra Eurovision i 2015. Det betyr antagelig at arrangementet følger et format hjernen min kjenner altfor godt.

Refrenget mangler gjenbruksverdi, og melodien er kjedelig, forutsigbar og altså velbrukt. Bonos vokal vekker jo nostalgiske følelser, og Martin Garrix’ bidrag er omtrent nøyaktig som forventet – tropical house-inspirerte hooks som overhodet ikke fester seg.

HØR den offisielle låta her.

Budskapet er vanskelig å krangle på: Vi drømmer om et forent europeisk folk som har lagt krig og elendighet bak seg og nå står sammen om kjærligheten til EM i fotball for herrer.

Jeg forstår derfor hvorfor de prøver seg med tekstlinjer som «We are the people of the open hand», men langt fra alle mener dette er rett beskrivelse av UEFA:

I fotball-EM, og andre turneringer i UEFAs regi, deltar det land der LGBTQ+-miljøet straffeforfølges og jevnlig utsettes for hatkriminalitet. Under EM 2020 (2021) skal det spilles kamper både i St. Petersburg, Russland og i Budapest, Ungarn – et land som nylig grunnlovsfestet et forbud mot adopsjon for homofile foreldre. I tillegg er det vanlig at mennesker med andre hudfarger enn hvit utsettes for rasistiske tilrop og kommentarer både fra tribune og motspillere, og UEFA – etter min mening – spiller en altfor passiv rolle i bekjempelsen av disse kriminelle handlingene.

Det er helt OK å ville forkynne det glade budskap om samhold og solidaritet, men UEFA har et stykke igjen før de virkelig kan stå for at denne hånda er så åpen. Den er nemlig ikke like åpen for alle. Under EM i Polen og Ukraina i 2012 var det for eksempel sterke protester mot at UEFA ga mesterskapet til to land med betydelig historie for rasistisk hets fra tribunene. Det gikk heller ikke smertefritt for seg.

Gjennomsiktig og skinnhellig

Musikalsk er låta totalt forglemmelig, og kommer til å synke like raskt til bunnen som den offisielle låta fra Polen/Ukraina-EM i 2012, Oceanas «Endless Summer». Og budskapet kommer altså fra en avsender som prøver å sko seg på samholdet som skapes som følge av blant annet deres egen udugelige håndtering av rasisme i fotballen og forfølgelsen av minoritetsgrupper.

Nei, dette er for gjennomsiktig og skinnhellig til å ha noen plass i populærkulturen. UEFA får feie for egen dør før de sprer det glade budskap om samhold og utstrakte hender.

Og at de attpåtil har fått Bono, en artist som er kjent for sitt aktivistiske virke, til å fronte dette skinnhellige hykleriet – det er kritikkverdig både som sosial renvasking av UEFA som organisasjon, og en alvorlig ripe i lakken for Bono som samfunnsengasjert aktivist.

Skam seg!

Anbefalt videre: