Popkongen møter ekspresjonismens far

Det er en formmessig kraftopplevelse å tre inn i utstillingen «Warhol og Munch» på Haugar i Tønsberg, der Andy Warhols variasjoner over kjente Munch-motiver vises side om side med nordmannens egne grafiske originaler.

Warhol beskrev Edvard Munch som en av sine absolutte favorittkunstnere.

I 1973 reiste han til Oslo for å gjøre seg bedre kjent med den store maleren. Særlig var det Munchs nyskapende grafikk som inspirerte ham.

Ti år senere skapte Warhol en serie silketrykk basert på fire ikoniske Munch-motiver, nemlig «Selvportrett med knokkelarm», «Eva Mudocci» (Brosjen), «Madonna» og «Skrik».

Kunstnerisk fadermord

Mens jeg satt hjemme og bladde i katalogen kom min 14 år gamle datter bort og kikket meg over skulderen: «Men dette er jo en ren kopi!» var hennes umiddelbare kommentar da hun så Warhols «Skrik».

Og selvsagt har hun til dels rett. For hvor går egentlig grensen mellom å la seg inspirere og kopiere i kunstens verden?

Er det virkelig nok å legge på en bakgrunnsfarge på en annen kunstners verk for å kunne kalle det sitt eget? Er ikke det en form for åndstyveri?

I kunstens verden kalles det appropriasjon.

Ingen dypere mening

Der jeg står i utstillingen tenker jeg at selv om Munch og Warhol er to svært ulike kunstnere, som tilhører hver sin tid, har de nokså mange fellestrekk. Begge la vekt på formmessig klarhet og uttrykksstyrke, og begge jobbet med serier.

Ved å sidestille populærkulturelle bilder og store kunstverk understreker Warhol popens mest sentrale mantra: at hverdagsestetikken må betraktes som like viktig og verdig som kunsten i museene.

Som den tyske popens fremste representant Gerhard Richter uttalte på 1960-tallet: «Et amatørfotografi må angå meg like mye som et maleri av Paul Cézanne».

Kaster nytt lys på motivene

Selv insisterte Warhol bestandig på at alt han skapte var helt overfladisk: at man måtte ikke lete etter noen dypere mening, noen bakenforliggende refleksjon. Det er ingenting annet enn akkurat det du ser, sa han.

Likevel innbiller jeg meg, mens jeg beundrer en fargerik versjon av Munch vakre portrett av Eva Mudocci, at jeg kan fornemme en helt genuin begeistring – nærmest en inderlig glede over Munchs formspråk og elegante linjeføring.

Hva er det egentlig Warhol har bidratt med? Rent formmessig har han endret lite.

Likevel opplever jeg at han, med sine enkle grep og sin fargelegging, kaster et nytt lys på disse motivene. Han gir dem en ny visuell innpakning som hjelper oss til å se dem med friskt blikk.

Det at han valgte seg Munch, var ikke noe mer kopierende eller mindre skapende enn da han valgte en suppeboks, et katastrofebilde fra media, eller ansiktet til en kjendis.

Det er som om vi et øyeblikk får følge Warhol inn i den visuelle virkeligheten der han plukket og valgte elementer som fascinerte, forferdet eller inspirerte ham.

I Munchs motiver fant han en linjefølelse og et formspråk han ville dvele ved og holde frem, og ta med seg inn i sitt eget kunstneriske univers.

Den formsterke helhetsopplevelsen av samspillet mellom Warhol og Munch forstyrres i betydelig grad av utstillingens grafiske design.

Her har designer Halvor Bodin latt seg inspirere av estetikken fra 60-tallsmagasinet Interview, grunnlagt i 1969. Med store, uvørne, fargerike bokstaver har man utover hele vegger kludret de to kunstnernavnene.

Det passer dårlig som ramme for to hvasse formalister som Munch og Warhol. Rent funksjonelt faller dette også igjennom.

Byr ikke på ny faglig innsikt

Det er utvilsomt en herlig utstilling, selv om den strengt faglig ikke bringer inn så mye ny innsikt verken om Warhol eller Munch.

Det er et velkjent faktum at Warhol skapte disse parafrasene. De har også vært vist for et norsk publikum i flere omganger, blant annet på Munch-museet i 2018, og på Haugar for ti år siden i forbindelse med feiringen av Munchs 150-årsdag.

At utstillingen likevel i aller høyeste grad er verdt et besøk, sier seg vel nesten selv!

Her møtes ekspresjonismens far og popens ubestridte konge: simpelthen to av kunsthistoriens aller største mestre i skjønn forening.