Anmeldelse

Actionfylt fantasy i møkkete middelalder

Andrzej Sapkowski leverer politisk ukorrekte storskrøner fortalt med stort overskudd i bøkene bak «The Witcher»-serien.

Bokomslag for første bok i «Volveren»-serien av Andrzej Sapkowski.
Foto: Gyldendal Norsk Forlag
Bok

«Volveren 1: Det siste ønsket» og «Volveren 2: Skjebnens sverd»

Andrzej Sapkowski

Oversatt av Agnes Banach og Julia Wiedlocha

Fantasy

2020

Gyldendal

Hvordan hadde livet vært om jeg var en helt annen, født inn i en annen tid, med et annet yrke? Slike spørsmål er det jo diktningen kan gi oss svar på. Og for de av oss som innimellom lurer på hvordan det hadde vært å være profesjonell monsterdreper i middelalderen, kommer nå de to første bøkene i romanserien Volveren til å gi oss svaret.

Bøkene om Volveren, Geralt av Rivia, er skrevet av forfatteren Andrzej Sapkowski, og har oppnådd stor popularitet, både i hjemlandet Polen og i resten av verden.

Oppmerksomheten har ikke blitt mindre etter at Netflix bestemte seg for å lage en TV-serie basert på bøkene. «The Witcher» ble lansert som den nye store fantasy-greia, for alle som led av skuffelsen og abstinensen etter siste sesong av Game of Thrones.

Historier fra en annen tid

Man kan bli tilgitt for å tro at Sapkowski prøver å score på suksessen til folk som George R.R. Martin, mannen bak romanserien «A Song of Ice and Fire», som ble til «Game of Thrones».

Da kan det være verdt å merke seg at Sapkowski skrev sin første historie om volveren i 1985, godt og vel ti år før Martin publiserte den første boken i sin serie. Det har tatt tid å få ut disse bøkene på norsk, polsk fantasy var nok ikke det som stod øverst ønskelisten til norske forlag på åttitallet.

Det som skulle til, var et svært vellykket polsk dataspill, basert på denne karakteren, og, ikke minst, Netflix.

Henry Cavill overbeviser som monsterjeger i The Witcher, skriver Filmpolitiet

POPULÆR: Skuespilleren Henry Cavill har introdusert volveren Geralt til et stort mainstream-publikum gjennom Netflix-serien «The Witcher».

Foto: Netflix

«Volveren» er altså ikke ferskvare, men nå er da også fantasy en sjanger som ikke så fort går ut på dato, den er, i en viss forstand tidløs, mer enn for eksempel, science fiction.

Om disse fortellingene til tider skulle tråkke over visse grenser satt av vår tids finfølelse, kan man velge om man vil tolke det som et uttrykk for kvinne- og menneskesyn i en rå og ubehøvlet eventyr-middelalder, eller i Polen på åttitallet.

Skittenrealistiske eventyr

Disse to første bøkene i serien er nærmest som en slags lang prolog, der leseren, og kanskje også forfatteren, blir kjent med universet og de viktigste figurene.

I motsetning til J.R.R. Tolkien, der man får inntrykk av at denne verdenen har eksistert lenge før bøkene og, for den saks skyld, forfatteren, møter vi med Sapkowski en verden som i stor grad blir til mens den blir fortalt om. Sammen med leseren avdekker forfatteren en verden han tidligere ikke visste om.

Vi følger altså Volveren, Geralt av Rivia, der han rir fra by til by og kongerike til kongerike og nedkjemper monstre og andre skrekkvesener mot betaling. Innimellom i følge med andre, som hans trofaste kumpan, den muntre trubaduren Solai, men oftest alene.

Geralt minner om en slags revolvermann eller samurai plassert i en mytologisk og svært møkkete sentraleuropeisk middelalder.

Med sitt sølvsverd og middels store repertoar av magiske besvergelser nedkjemper han onde trollmenn, varulver, strigler, alver og troll, der han rir gjennom landet som en slags hybrid av mørk ridder og profesjonell skadedyrutrydder.

Dette er eventyr, i dobbelt forstand, både i betydningen adventure og fairy tale. Den karslige action-estetikken er i høyeste grad til stede, for hvem drømmer vel ikke innimellom om å nedkjempe troll på dagtid og om kvelden drikke øl på nærmeste vertshus, mens man godblunker litt til de lokale halvblods-alvepikene?

Mange av disse historiene kan ses på som en slags revisjonistiske eventyr, som spiller på kjente figurer og mønstre fra den europeiske folkediktningen.

Ofte blir de fortalt med en skittenrealistisk, ja, nesten satirisk snert, der man får assosiasjoner mer til «Shrek» og Monty Python enn til Tolkien og brødrene Grimm.

Slik blir Snøhvit og de syv dverger til en bande kriminelle som raner og dreper tilfeldige forbipasserende. Alvene og dryadene er tildelt rollen som fortrengte og fornærmede urfolk, som er jaget opp i fjellene og inn i skogene av menneskenes ubendige fremskritt.

The Witcher 3: Wild Hunt

MONSTERJEGER: Også spillet «The Witcher 3: Wild Hunt» (2015) fokuserer på nedkjemping av mytiske og overnaturlige skapninger.

Foto: CD PROJECT RED

Skjebnen og livshjulet

Etter hvert kommer det til syne et annet, dypere sjikt i disse fortellingene, som gir en annen farge til det mer tøysete eventyraktige, og det karslige, sverdsvingende. Dette er det mer romantiske, mytiske laget, som innimellom grenser til en slags naturreligion.

Det dreier seg om Geralts store sorg, at han for å bli volver, en overmenneskelig monsterdreper, i en viss forstand har blitt ødelagt, umenneskeliggjort.

Han har blitt tatt bort fra familien sin i ung alder, for å gjennomgå de uhyggelige ritene og opptaksprøvene til det mystiske volver-lauget. Han omtaler seg selv som en mutasjon, en av flere interessante språklige anakronismer i denne mytologiske fortiden.

Volvere er mutanter, og derfor sterile, de kan ikke få barn. De skal heller ikke ha følelser, men Geralt kjenner likevel på savnet etter et normalt liv og en familie.

Denne lengselen blir personifisert av tre kvinner. Den ene er moren hans, trollkvinnen som forlot ham i ung alder, og som fortsatt finnes der ute.

Den andre er hans elskede, den formidable og heller ustabile trollkvinnen Yennefer, som volveren har et turbulent av-og-på-forhold til.

Den tredje er det såkalte overraskelsesbarnet, ei ung jente som åpenbart skal bli en uatskillelig del av livet til volveren, enten han vil det eller ei.

Storskrøner og naturens dype krefter

På dette dypere planet finner vi naturromantikk, mystisisme og skjebnetro, der livshjulets ubønnhørlige dreininger mellom død og gjenskapelse både er en nådeløs lov, og noe man lengter etter å få ta del i.

Disse dypere kreftene blir, i tråd med tradisjonen, assosiert med det kvinnelige element.

Sapkowski har gitt uttrykk for at han selv betrakter seg som feminist, selv om det nok ikke er en type feminisme som er helt i takt med den til moderne, for ikke å si postmoderne, feminister.

Alt i alt synes jeg disse to samlingene av historier er en fascinerende start på det som skal bli en syklus av fortellinger.

Der man sitter rundt det imaginære leirbålet og hører på Sapkowskis storskrøner, er man i storveis selskap, og får bare sjelden lyst til å avbryte at «dette er bare noe du finner på!»

Selv om det er øyeblikk, som når volveren bruker et magisk tegn for å fikse hullet i ei gryte, at fristelsen er til stede.

Anbefalt videre lesing: