Konfirmasjon med seksuell frigjøring

«Se, jeg kommer snart», lyser det fra bak­veggen på Multi­scenen ved Kilden teater i Kristiansand.

For et trent bedehus­øye er settingen og estetikken åpenbar.

Det skal vise de gamle, rektangulære bildene med gull­broderte bibel­sitater på sort bakgrunn – bilder som fantes i mange bedehus og hjem for noen tiår tilbake.

Like åpenbar er dobbeltheten i bibel­sitatet. Romanen forestillingen er bygget på, handler om å oppdage, anerkjenne og utforske sin homofile legning.

Alt mens man går til konfirmasjons­undervisning i et strengt, kristent miljø.

Være den man er

Forestillingen «Villskudd» er løst basert på Gudmund Vindsuns roman med samme tittel, utgitt i 1979.

Den regnes som et hoved­verk innen norsk skeiv litteratur, blant annet fordi den løfter frem gleden og friheten i det skeive.

Ikke bare det undertrykte, innestengte, ulovlige eller sykdoms­befengte.

Slik sett er romanen en sjeldenhet – fortsatt er skeiv representasjon ofte knyttet til noe vondt eller vanskelig, for eksempel innen film og litteratur for barn og unge.

Og i teateret har det tradisjonelt vært få skeive kjærlighets­historier som har fått plass på scenen.

Livet er ikke nødvendigvis en dans på roser hos Vindsun heller, men hoved­personen Yngve kommer rak­rygget ut av det. «Villskudd» er en ærlig, humoristisk og alvorlig roman.

Ved Kilden er bokens første del blitt teater­forestilling. Det vil si den delen som handler om ungdoms­tid og oppdagelser.

Modernisert

Dramaturg Oda Radoor har tatt seg ganske store friheter i dramatiseringen for å tilpasse forestillingen til dagens publikum.

Det kan ha noe å gjøre med at bokas handling er satt til 60-tallet, mens forestillingen virker å finne sted etter avkriminaliseringen i 1972. Det er snakk om homofili som synd, ikke som noe lov­stridig.

Forestillingen setter kjærligheten mellom Yngve og Magnus i sentrum.

Det truende ved «Kjerka» er tonet ned, bikarakterene er i større grad mange­fasetterte, og handlingen ikke like eksplisitt homo­erotisk.

I tillegg har forestillingen flyttet inn på bede­huset og foregår gjennom konfirmasjons­undervisning og konfirmasjons­leir.

Gjennom dette følges et vesentlig punkt fra boka opp: konfirmasjon betyr bekreftelse.

For noen av tro, men like mye av identitet, hvem du er.

Poetisk rom

Den gryende kjærligheten mellom nyinnflyttede Yngve og bedehus­yndlingen Magnus blir vart spilt frem av Fredrik Høstaker og Eirik Langås Jørgensen.

Regissør Erlend Samnøen starter forestillingen med en fin koreografisk sekvens av Høstaker.

Dette er et smart grep, for det åpner et poetisk rom i forestillingen som utgjør en kontrast til replikkene – uttrykket i koreografien går dypere enn ordene.

Morten Espelands pastor er mildere i fremtoning på scenen enn i boka, men like slu. Han er godt balansert og godt spilt.

Også Espen Sigurdsens Janne er blitt gjort til en interessant karakter i denne forestillingen, en karakter jeg skulle ønske fikk mer plass.

Sigurdsen bringer en egen energi inn i forestillingen og er et viktig tilskudd til en tross alt ganske konform bedehus­setting.

En gruppe skuespillere fra Ungdoms­kilden er også sentrale for å bringe troverdighet til konfirmasjons­settingen teateret har valgt.

Nærhet til stoffet

Radoors dramatisering står greit på egne ben, men det er en fordel å ha lest de første kapitlene av boka.

Da har man mer av det bakenforliggende med seg inn i forestillingen, og får en dypere forståelse av karakterenes motivasjon.

Mye er luket bort, særlig guttenes tungt fordømmende omgivelser, for eksempel gjennom Magnus' vanskelige familie­situasjon.

Nå står kampen i den enkelte, det handler om å våge å være den man er – med alt det kan kreve.

Historien skrider raskt frem. Særlig gjelder dette motivasjonen for Magnus sine mange kvaler og ombestemmelser.

Likevel bygger den solid opp om det å velge å være tro mot seg selv.

Den inneholder detaljer både rundt bedehus­kulturen og rundt det skeive som vitner om nærhet til stoffet hos det kunstneriske teamet. Kombinasjonen av den friske energien fra Ungdoms­kilden og utbryter­historien fra «Villskudd» passer godt i hop.

Rakrygget

Kilden klarer å lande forestillingen godt. Den forteller en viktig og dagsaktuell historie om skeiv kjærlighet, tydelig pakket inn i 70-talls-bedehus­estetikk.

Samtidig balanserer den aggresjonen i boka fint opp mot endringene som har skjedd de siste 40 årene.

Den klarer også å løfte frem og fornye humoren som finnes i romanen.

Dette er morsomt og interessant teater om kjærligheten slik den er: store doser keitete famling, skjelmske glis, sorgen når noen sviker, og valget om likevel å gå rakrygget videre i livet.