I sin siste oppsetning som teatersjef ved Nationaltheatret regisserer Hanne Tømta Ibsen for første gang. En tragikomedie, som Ibsen selv kalte det, om opplysning, sannhet og løgner, og som ender med en ung jentes selvmord.
Tømta har tatt med seg mye av signaturen hennes tidligere Tsjekhov-oppsetninger har hatt – det lune, humoristiske og nære.
Denne «Vildanden»-oppsetningen preges i tillegg av en tydelighet i bruk av virkemidler.
Omfavner rommet
Noen av publikumssetene er fjernet og satt opp fremst på hovedscenen. Der sitter skuespillerne med et ertende blikk ut over den spredt befolkede salen, et forsøk på en oppheving av skillet mellom scene og sal. Som en omfavnelse av rommet for aller siste gang – noe det jo også er.
Dette er ikke bare Tømtas siste oppsetning, det er også den siste Ibsen-forestillingen som har premiere før det slitne Nationaltheater-bygget skal stenges for rehabilitering om ganske nøyaktig ett år.
På overtid, vil mange si.
Tar naturen inn
Det er ikke bare symbolsk når scenograf Nora Furuholmen lar trærne nærmest vokse inn i det Ekdalske hjem i Henrik Ibsens «Vildanden». Men naturen på scenen løfter også frem det symbolske i Ibsens verk. Trær med kraftige stammer og løvverk står side om side med stålamper, vedovner og annet interiør.
Scenografien stiller spørsmål ved hvor karakterene egentlig befinner seg, den åpner opp for diskusjon rundt naturens villhet og det kontrollerte, opplyste menneskets plass i den – og scenebildet er også en tydelig tematisering av hva frihet er.
Famlende dirigent
Gregers Werle (Erland Bakker) drar i gang stykket med å få resten av ensemblet til å synge – av alle ting – Johan Sebastian Welhavens «Søfuglen», bedre kjent som «En villand svømmer stille». Først til Haydns spretne durmelodi. Siden, når Hedvig er død, synger de samme sang i moll.
Og nettopp dette, denne igangsettingen fra unge Werle, er sentral i forestillingen.
I Ibsens stykke vil han være dirigenten. Være lederen, bestemme repertoar og fremdrift. Få de andre til å gjøre som han vil.
Det påfallende er at det skorter på evnene. For Werle er ingen god dirigent i denne oppsetningen. Taktslagene hans har ingen kjerne, de er utydelige og ubestemte, håndleddene virrende, han forsøker ikke, eller klarer ikke, å forme musikken. Det han får frem, er at det ligger et potensial i alle han møter, men Werles fremgangsmåte klarer ikke å forløse det.
Men Werle selv tror han får det til. Utenfra er han enkel å avsløre. Han har ikke kontroll.
Gjør rollen god
Denne bruken av Werle-karakteren er fascinerende. Den gjør ham på en gang både såret, stakkarslig, snill og slu. Han vil være noe annet enn den han her. Det er interessant hvor likt kledd han er en av de få ungdommene som satt i teatersalen: Slitte dongeribukser, sort hettegenser, dressjakke utenpå. Det er tydelig hva han gjør: Han prøver så hardt, så krampaktig å rette opp det han synes er skjevt i verden.
Men han får det ikke til. Han dirigerer feil. Han søler når han skal fyre opp i vedovnen på rommet han leier hos Hjalmar og Gina. Og han bommer totalt og fatalt når han slipper sannhetens lys inn på mørkeloftet. Bakker gjør rollen Werle både dyp og god.
Tenåringsnære replikker
Ensemblet for øvrig gjør tydelige roller med stort folkelig tilsnitt. Hjalmar (Trond Espen Seim) er Hedvigs naive og selvopptatte pappa, Tone Mostraums Gina viser hvor mye hun har å skjule gjennom godt og detaljrikt spill. Helene Naustdal Bergsholm spiller Hedvig. Noen voksne-spiller-barn-fakter henger ved rollen, men Bergsholm tar dette igjen i måten hun bruker språket på. Hun gjør Ibsens replikker tenåringsnære i dag.
Holder Hedvigs liv i hendene
Det går som det må. Hedvig går inn til naturen på mørkeloftet og gjør sitt offer. Hjalmar Ekdal må betale dyrt for sin selvmedlidenhet. Men det denne oppsetningen også er klar på, er at de alle er skyld i Hedvigs død.
Kan hende er det ingen tilfeldighet at stykket hadde premiere på Verdensdagen mot selvmordsforebygging.
Livsløgn eller ei, publikum vet og forstår hva som kommer til å skje. Karakterene på scenen skjønner det først når det er for sent.
Gregers Werle har sin ideelle fordring og sannheten som må frem. Men det finnes også andre fordringer. Den danske filosofen Knud Løgstrup skrev dette i «Den etiske fordring» i 1956: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.»
Den største feilen som begås i det Ekdalske hjem, er at de glemmer at de holder unge Hedvigs liv i sine hender.
Tydelig
Hanne Tømtas Ibsen-debut gjør ikke «Vildanden» til et komplisert stykke å forstå.
Karakterene er klare, handlingen tydelig og virkemidlene godt plasserte.
Samtidig gjør tydeligheten at forestillingen ikke overrasker på noe vis. Neste gang håper jeg hun utfordrer Ibsen i større grad enn hun gjør her.