Anmeldelse

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnitts-menneske, risikerer du å havne i fengsel

Ibsens «Vildanden» er tatt til rettssalen. En folkejury i Skien skal avgjøre om Gregers Werle har medvirket til at Hedvig Ekdal tok sitt eget liv.

Fra Villanden - et rettsdrama i Skien

RETTSSAKEN I GANG: Gregers Werle (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) fra Ibsens skuespill «Vildanden» er tiltalt for brudd på Straffelovens paragraf 277, første ledd: Å ha medvirket til at Hedvig Ekdal tok sitt eget liv. Dette har en strafferamme på fengsel i inntil 21 år. Retten er satt i Teater Ibsen i Skien. Dommer er Stian Isaksen.

Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

Juryordningen er avskaffet, men ved Teater Ibsen er den midlertidig gjeninnført denne våren.

Henrik Ibsens skuespill «Vildanden» fra 1884, der dette kjente sitatet er hentet fra: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», er blitt bearbeidet av teatersjef Thomas Bye.

Skuespillet fremføres nå som et rettsdrama i Skien med påfølgende turné i Vestfold og Telemark.

Juryen består av ti frivillige legmenn valgt blant publikum før hver forestilling. Juryen følger rettssaken fra scenen og avgir dom ved stykkets slutt. Ordningen med jury oppleves autentisk: De ti blir ikledd sorte kapper før forestilling og fulgte, i hvert fall under premieren, rettssaken med alvor og konsentrasjon. Dermed oppleves også dommen som reell.

Hvem har skylden?

«Vildanden» er et familiedrama som ender i tragedie. Det handler om livsløgner i generasjoner: Grosserer Werle har tidligere drevet skogdrift med svindel, men fått gamle Ekdal til å ta straffen. Grossereren har senere ordnet det slik at Ekdals sønn har fått jobb, kone og en datter. Denne lille familien lever et harmonisk liv. Helt til grossererens sønn, Gregers Werle, bestemmer seg for at sannheten skal frem i lyset. Han er overbevist om at Hedvig Ekdal egentlig er den gamle grossererens barn og at de alle har levd pakket inn i denne løgnen. Sannheten fører til at Hedvig ved dramaets slutt begår selvdrap.

Fra Villanden - et rettsdrama i Skien

Store følelser i rettssalen når «Vildanden» spilles ut. Her angriper gamle Ekdahl (Ola Otnes) doktor Relling (Åsmund-Brede Eike).

Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

Hvem kan lastes for denne tragedien? Gregers Werle, mener påtalemyndigheten. Og med det vekkes dramaets persongalleri bokstavelig talt til live. Dommeren (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) fremkaller spøkelser fra fortiden til rettssalen, og de dukker opp som levende døde fra en scenografi som blir en blanding av gravkammer og rettssal.

Oppstandelse fra de døde

Grepet med å benytte vår egen tids rettspraksis inn i Ibsens kjente drama, gjør tematikken levende og aktuell. Det bidrar til ulike måter å lese Ibsens drama på – både lesninger som anklager Gregers Werle for å bidra til selvmord, men også en rettferdiggjøring av ham som en åpenhetens apostel: Gregers Werle er en idealist som ønsker et åpent, sant og transparent samfunn. Hans tanke er at sannheten er frigjørende – og avgjørende for et godt liv. Han handler i god tro.

Men å vekke til live nær 150 år gamle karakterer, byr på problemer i denne forestillingen.

De ulike personene som stod Hedvig Ekdal nær, stiger opp av det som ligner kister som skyter ut fra scenografien, de er kledd i hvitt og sminket som levende døde. I hånden bærer de hver sin lampe, som for å kunne lyse opp mørkeloftet Hedvig endte sitt liv på.

Men dette grepet bærer ikke langt nok. Det oppleves overtydelig.

Dra Villanden - et rettsdrama i Skien

Doktor Relling (Åsmund-Brede Eike) skal avgi sin vitneforklaring mot Gregers Werle (Stian Isaksen). Relling og Werle er i Ibsens skuespill «Vildanden» bitre fiender. Bakerst til høyre: Dommeren (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno).

Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

Karakterene innfinner seg heller ikke med rettssalens regler, de klarer ikke å unngå å anklage hverandre og ryke i tottene på hverandre. Med det smuldrer litt av rettssalsopplevelsen bort.

Det ligger også en overtydelighet i rekvisittbruken: Lommelerken synlig plassert i Rellings brystlomme, brillene grosserer Werle etter hvert fikler med (som på sett og vis beviser hans farskap til Hedvig – de led av samme øyesykdom) og pistolen gamle Ekdahl leker med mot tinningen.

Spill for galleriet

Er man først vekket fra de døde, har man lite å tape og mye å forsvare.

Rent faktisk i forestillingen sitter en reell jury på scenen, og den må overbevises hver kveld. Dømmes Gregers Werle, er strafferammen inntil 21 år. Dermed blir de ulike vitneavhørene små oppgjør i seg selv der karakterene fra fortiden lar patosen få leve.

Det er på nippet til melodramatisk til tider – det er mye fortvilelse, anklager, gråt og høy stemmebruk. Men forestillingen gir ingen klarhet i om disse levende døde er hentet frem kort tid etter Hedvigs død og fremdeles preget, eller om det er gått lengre tid.

Fra Villanden - et rettsdrama i Skien

Hedvig Ekdal gravlegges. Hun skjøt seg selv etter å ha fått sannheten om sitt opphav servert av Gregers Werle. Forestillingen «Vildanden. Et rettsdrama» setter søkelyset på hva eller hvem som forårsaket Hedvigs selvdrap – og om dette er brudd på Straffeloven.

Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

Karakterenes spill, løgner (for de lyver nok selv om de har avgitt løfte om det motsatte) og fremstillinger av seg selv, gjør «Vildanden» til et spill for galleriet – og for en jury som sitter tett i tett med tiltalte på scenen.

Skyldig

Forestillingen er interessant når dommeren myndig maner vitner til ro og ber dem holde seg til saken. Unødvendig informasjon er irrelevant når det kommer til spørsmål om skyld.

En annen interessant tvist ved denne oppsetningen er at skuespillerne Stian Isaksen og Mathilde Skarpsno alternerer i rollene som tiltalt og dommer. Dette kan utvikle forestillingen fra kveld til kveld, her kan skuespillerne tenke taktikk og muligheter for å endre juryavgjørelsen neste gang. For man vil jo helst gå fri.

På premieren ble Gregers Werle erklært skyldig i å ha forlatt Hedvig Ekdal i hjelpeløs tilstand og idømt fengselsstraff på tre år.

Snart bærer det i retten igjen.

Grepet med «Vildanden» som rettsdrama er en gyldig og interessant viderespinning på Ibsen. Men et pompøst strøk over iscenesettelsen skygger for rettens nøkternhet. I en forestilling som denne er det det dempede rettssalspreget, mer enn store følelsesutbrudd, som er best egnet til å vekke publikums medlidenhet.