Skriver sitt livs fortelling

Judith Hermann brakdebuterte med en samling fortellinger med tittelen «Sommerhus, senere» i år 2000.

Hun fanget livsfølelsen som hersket i de indre bydelene i den tyske hovedstaden på nittitallet perfekt.

Unge mennesker i okkuperte nedslitte bygårder. Samtaler på kafeer, der du knapt nok kan skimte den du snakker med gjennom sigarettrøyken.

Samtaler av den sorten som ikke tar slutt, men som bare fortsetter idet ettermiddagen blir til kveld.

Den stemningen der var det Judith Hermann klarte å gjenskape, og plutselig var det slått an en helt ny tone i den tyske etterkrigslitteraturen.

Bestselgende forelesninger

I «Vi skulle fortalt hverandre alt» skal vi tilbake dit. Både til disse unge menneskene, og til sommerhuset.

Men denne gangen gjør Hermann det på en annen måte. Hun gir oss bakomfilmen til forfatterskapet.

Hun tar oss med til det faktiske sommerhuset, og noen av de virkelige personene som på ulike måter har stått som modeller for historiene hun har fortalt.

Utgangspunktet for boka var en invitasjon fra Goethe-Universitetet i Frankfurt om å holde den såkalte Frankfurter Poetikvorlesung.

Det er ikke hvem som helst som får den invitasjonen.

Det jeg tror er uvanlig er at disse forelesningene, der forfatteren jo skal si noe om hvordan hun skriver, blir en bestselger. Det skjedde denne gangen.

Møter psykiateren på nattkiosken

Boka begynner sent på natten utenfor det Berlinerne kaller «Späti», fint oversatt av Sverre Dahl til «nattkiosk».

Judith og en forfatterkollega er på jakt etter sigaretter. Der møter hun så sin psykiater gjennom mange år, som hun tidligere bare har ligget på en sofa og snakket til.

Og allerede her begynner fortellingen å vibrere. Det er som om det vi får høre nærmest roper etter fortolkning.

Hvem er denne psykiateren i denne sammenhengen?

Er han et symbol på leseren? Som taust lyttende tar til seg det forfatteren velger å fortelle?

For selv liggende på sofaen er det jo ikke slik at forfatteren forteller «alt»?

Hva velger forfatteren å fortelle? Hva velger hun å skjule?

Oppvekst vest for muren

Og slik fortsetter det inn i den ene gripende og talende scenen etter den andre.

Istedenfor å fortelle om hvordan hun skriver, så viser hun det.

Direkte gripende blir det når hun forteller om oppveksten med mor, far og farmor vest for muren, i bydelen Neukölln.

Faren er depressiv, og tilbringer flere år på en psykiatrisk institusjon. Moren er den som tjener pengene, men har lite tid til overs til datteren.

«Av og til hadde jeg inntrykk av at jeg bare hadde innbilt meg moren min», skriver Hermann.

Slå den setningen, litteraturvåren 2023!

Dukkehus med hemmeligheter

Det mildest talt interessante her er at Hermann skriver frem enkeltscener som konsekvent peker i to retninger.

Utgangspunktet er personlig, men det personlige peker mot det kunstneriske, estetiske.

Et eksempel på dette er dukkehuset, som faren bygget til henne. Med hemmelige rom.

Dette kan vi jo dels tolke som et bilde på hvordan ting var fatt i denne familien.

Men like mye handler dette jo om hva litteratur er. En fortelling er et dukkehus med skjulte rom.

Leseren befolker rommene med sin erfaring. Setter inn sine egne figurer i rommene.

Ser Holocaust på TV

Bak disse familiære stemningsskildringene ser vi også konturene av et større bilde.

Det skjer blant annet når hun og faren går over til mormoren for å se TV-serien «Holocaust», som gikk på TV i Tyskland (og i Norge) i 1979.

Den store samtalen om den tyske historiske skylden i to verdenskriger har tyske forfattere brukt mange sider på.

Judith Hermann trenger ikke mer enn noen avsnitt, og så ser vi den delte byen hun vokste opp i, med mur og vakttårn for oss.

Befolket av mennesker, der mange sto i nære relasjoner til dem som hadde heiet frem Hitler under krigen.

Som et motstykke til familien Hermann vokste opp i finnes den selvvalgte familien hun finner frem til som ung voksen.

En vennegjeng, i Judith Hermanns tilfelle. Som finner sammen noen somre på sommerhuset hun har arvet på kysten av Nord-Tyskland.

Før også de forsvinner, og så sitter forfatteren alene igjen med en sønn som er på vei ut av redet.

Drar vekk sløret

I denne selvbiografiske fortellingen drar hun altså det fiktive sløret vekk. Hun også.

Som så mange andre nå for tiden. Hun er en av mange som søker seg mot det jeg, i mangel på bedre begreper, vil kalle det dagbokaktige.

Per Petterson fikk ikke til å skrive roman, og skrev journalen «Mitt Abruzzo». Da jeg leste den boken følte jeg at det var noe som manglet. Jeg savnet romanene.

Hanne Ørstavik har i sine siste Italia-romaner nærmest tvunget frem en slags forståelse for at denne bakomfilmen, ja, nå er det dette som er selve filmen.

Og nå kommer altså Judith Hermann med en bakomfilm, som på sett og vis overgår selve filmen.

Hun har skrevet sitt livs fortelling både i overført betydning og i bokstavelig forstand.