Kjærlighet ved Ishavets bredd

I det første bindet av «Sanger fra Ishavet» møtte vi Brita Caisa Seipajærvi, en kvinne så vakker at hun knapt får gå i fred.

To barn har hun med to forskjellige menn, nå er et tredje på vei med den lidenskapelige stor­bonden Mikko.

Han er gift på sin kant, men de to kan ikke holde seg fra hverandre.

På naturens eksistens­minimum

Vi er i Lappland og Finnmark midt på 1800-tallet. Innvandringen fra Finland var stor, ikke minst trakk mulighetene til godt fiske mange unge folk til kysten.

Havet kan gi mat på bordet og penger i lomma, men det har også sin egen sult: Det kan sluke både mannskap og båt.

Dét skriver Arvola om, når hun skildrer Brita Caisas liv i Vadsø og Bugøynes, eller Vesisaari og Pukeijä, som det heter på finsk.

Lar oss kjenne det flerkulturelle

Akkurat som i det første bindet lar Ingeborg Arvola finske ord og setninger blande seg med det norske, slik at leserne virkelig får følelsen av det fler­kulturelle samfunnet fortellingen utfolder seg i.

Den forrige boken sluttet med at Mikko og Brita Caisa ble dømt til fengsel for utroskap. De første sidene i oppfølgeren gir livaktige scener fra kasjotten. Det var ingen spøk å sitte inne på vann og brød på midten av 1800-tallet.

Det nye fengselet, som beskrives i den historiske fakta­boksen som åpner romanen, er ennå ikke klart til de to elskende skal sone.

Brita Caisa er vår jeg-forteller. Valget gir forfatteren mulighet til å skildre nettopp sult, frost og kjærlighets­lengsel innenfra, men perspektivet gir også noen begrensninger.

I den første boken løste Arvola dette ved å legge mye av den historiske konteksten i små fakta­bokser.

Fakta­boksene er nesten fraværende her. Nå er det meste fortalt og følt av Brita Caisa, som stadig har helbredende og synske evner, og kontakt med småfolket, som for henne er høyst levende.

Litt for tradisjonell

Ingeborg Arvola viser hvor innvevd magiske krefter var i det kvenske og samiske samfunnet for snart 200 år siden.

I dag kan den sterke troen på det under­jordiske og det overnaturlige føles søkt. Men for en stor del av Arvolas roman­skikkelser var denne åndelige dimensjonen en del av dagliglivet.

Drivkraften i «Vestersand» ligger i om Brita og Mikko skal få bygd seg sitt eget lille tømmer­hus og starte et liv sammen.

Vil Mikko fremdeles ha henne, og ikke vende tilbake til sin trygge kone? Og vil lensmannen la dem være i fred – eller vil lovens lange arm forfølge dem?

Ingeborg Arvola skriver raust om tømmer­hugging og potet­åkre, om hval­fangst og karding av ull. Hun skildrer preste­gård og gammer, og beskriver høy og (særlig) lav på Nordkalotten. Det er bra.

Men: Jeg savnet en større vilje til eksperimentering i forrige bind. Arvola er enda mindre original denne gangen. Om det skyldes en forpliktelse overfor de virkelige personene som boken bygger på, vet jeg ikke.

Resultatet er uansett at det blir noe litt tamt og forutsigbart over en fortelling som jo er fullstappet av lidenskap, fødsel og død, temaer som nettopp kunne gitt mer spenst i formen.

Men iblant glimter det til i språklige bilder. Brita Caisa kan for eksempel tenke at lykken lander i henne som en fet, hvit svane lander på et vann. Det er flott beskrevet!

Hun kan snakke om at vinteren sitter og speider i berg­sidene – eller hun kan si at himmelen er blå som et nykjøpt tørkle, men så punkterer hun den skarpe, sanselige betraktningen ved å legge til en forterpet metafor, der hvite, runde skyer leker seg i vinden som nyfødte lam.

Transportetappe

Her ligger utfordringen: Jeg får følelsen av at Ingeborg Arvola går litt halvveis inn i fortellingen.

Den biter iblant, men for ofte blir den rund, flytende og leser­vennlig. Faren er at fortellingen flyter for raskt forbi.

Jeg løfter tommelen for en forfatter som beskriver mennesker i vår nære fortid som fortjener litteraturens rampelys.

Men jeg leser bok nummer to i «Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet» som en transport­etappe mens jeg håper på en forrykende avslutning i siste bind.