Mørkt eventyr om rus

Tematikken er mørk i dramatiker Julian Karengas nyeste stykke «Veien sitt ansikt».

Forestillingen hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge, og viser mot i måten den forteller om barn som pårørende på. For dette er dramatikk for voksne ikledd eventyrets magiske elementer.

Mørkt er det like fullt – slik eventyrene ofte er.

Barn som pårørende

Hovedrollen i «Veien sitt ansikt» er et barn, Gutten. Far forsvinner inn i rusen og nærmest ut av stykket. Mor forsvinner også, på sitt vis. Gutten blir alene igjen sammen med lillebror, en katt og en venn.

Gutten står igjen med mange spørsmål, og «Veien sitt ansikt» viser hvordan han må navigere i eget sorgarbeid og forsøke å finne hvor veien går videre.

Handlingen i stykket er i utgangspunktet tung materie, men blir lekent når språk og virkemidler legger seg tett opptil eventyret.

Innenfor temaets realisme-pregede rammer bruker Karenga magiske og eventyraktige elementer i språket, noe som også følges opp i det visuelle uttrykket.

Eventyrlig

Far har i sitt rus-overmot fortalt barnet de mest vanvittige historier. Om hvordan han bygde byen de bor i med sine egne hender, om kjempene som bor i skogen – og om hvordan det der finnes et gammelt mosekledd tre som kan gi svar på alt man lurer på. Denne virkeligheten tror Gutten (Kaleb Haile) på.

Farens eventyr blir til virkeligheten som Gutten forsøker å navigere i. Men han leter i en fortelling som er gitt på en ruset fars premisser. Dermed blir det vanskelig for Gutten å finne en god vei å gå.

Innimellom drar Karenga veksler på en kjent norsk barnebokserie, serien om Jakob og Neikob av Kari Stai. Der finnes en karakter, Tjuven, som ikke er så grei å hanskes med.

Stais Tjuven ligner på karakteren Tyven i Karengas stykke. Tyven er lokkende og lurende, men representerer også et alternativ for Gutten. Å bli med ham er en like naturlig vei å gå som inn i farens luftslott og morens omsorgssvikt.

Tyven representerer alt i verden som gjør det vanskelig for et barn å velge og å vite hva som er rett. Karakteren understreker det uforutsigbare på en god måte.

Barneperspektivet

Det er ikke så ofte barn er hovedpersoner i nyskrevet dramatikk for et voksent publikum. Slik sett er dette et modig og godt valg fra Karenga.

Ved å ta dette grepet bringer han et annet perspektiv inn i forestillingen, nemlig barnets opplevelse av å miste en voksen til rus.

Bruken av barneperspektivet og eventyrelementer forteller en voksen seer hvordan det er å være barn i situasjoner med omsorgssvikt.

Samtidig åpner denne vinklingen fortellingen opp: Å gå inn i en eventyrsjargong er ikke vanskeligere for en voksen enn det er for et barn. Og barndom kan alle som er voksne kjenne seg igjen i.

Dessuten er eventyrene de viktigste fortellingene vi har når det gjelder å snakke sant om de mørke sidene ved livet.

Karenga selv har regien på stykket og de fire skuespillerne har alle tilknytning til Nord-Norge.

Energien i stykket er god, spesielt gjelder dette Kaleb Haile (Gutten) og Nami Kitagawa Aam (Lillebror) og samspillet mellom dem.

Særlig bringer Aam inn viktige temposkift og forskyvninger i rytmen i spillet. Gjennom dette driver hun stykket frem der det kunne blitt stillestående, og hun presenterer overraskende detaljer i spillet gjennom hele forestillingen.

Puterom for voksne

Kostymene og scenografien viderefører de magiske og eventyrlige elementene fra teksten.

Det dingler i sølv fra de voksnes klesplagg, barna som må bli voksne for fort går i litt for store klær. Scenografien minner om byggeklosser, eller om puterommet fra barnehagen.

Herfra må hovedpersonen og de som er rundt ham definere verden på nytt, bygge opp og rive ned. I det perspektivet blir også scenografien ladet når bruken av byggeklossene blir til konstruksjoner som ikke bærer eller som andre river ned eller bygger om for Gutten.

Julian Karengas tekst er rytmisk sterk og full av poesi. Replikkene er skrevet på nordnorsk, og de er godt knadd, de plasserer seg fint i munnen på skuespillerne selv i passasjer som er overraskende fulle av poetiske vendinger.

Dette fungerer godt i denne eventyrpregede innpakningen.

Karenga har også regi på «Veien sitt ansikt». Selv om spillet var noe varierende på premieren, legger teksten opp til en leken forestilling.

«Veien sitt ansikt» er en tekst som viser mot og vilje, og noe av det viktigste teksten gjør er å anerkjenne barnets perspektiv som det sentrale når en familie knekker sammen under rus og omsorgssvikt.

Julian Karenga viser seg med «Veien sitt ansikt» som en sterk dramatikerstemme som kan bli sentral i teaterets fortelling om Norge i årene som kommer.